Stellar Blade

Stellar Blade minner meg om Sony i "de gode gamle dager". Den gang Sony tok sjanser og var de som kom med de litt sære, litt sprø og overraskende spillene. I dag har Sony først og fremst blitt til Spider-Man, Horizon og The Last of Us, altså store AAA-spill for hundrevis av millioner dollar - og selv om det er høy kvalitet, er det neppe sære, gale eller overraskende lenger. Det har kanskje blitt litt kjedelig.

Men så kommer altså Stellar Blade. Det er kanskje ikke utviklet av Sony eller noen av deres vanlige tredjepartsstudioer, men Sony har plukket opp spillet og står for utgivelsen. Spillet er utviklet av sørkoreanske Shift Up, og det er deres første store prosjekt, men det synes ikke. Spillet har vært på trappene en stund, ettersom det ble annonsert under navnet Project EVE allerede i 2019, og ble da annonsert for PlayStation 4, Xbox One og PC, men har nå blitt eksklusivt for PlayStation 5.

La oss først snakke om elefanten i rommet - hovedpersonen Eve. Noen sier at hun må ha blitt designet av en mann som aldri har sett en ekte kvinne - og det skal jeg la være usagt. Men ja - det er en unødvendig seksualisering av kvinnekroppen her. Ja, du kan kle deg ut med Eve og utstyre henne med øredobber, ulike mer eller mindre vågale antrekk og sette hår på henne. Ja, du kan samle øl- og brusbokser som, hvis du finner alle sammen, belønner spilleren med et ganske avslørende kostyme til Eve. Og ja, jeg lurer på hvorfor de valgte å la Eve løpe rundt i lårkort skjørt, stiletthæler og selvsittende strømper i en underjordisk kloakk med kloakkvann opp til leggen. Det er ikke noe som egentlig er til hinder for spillet, men det gir ingen mening, og den kreative linjen rundt utseendet hennes er helt på jordet.

Uansett, tilbake til det det hele handler om: hvordan Stellar Blade er som spill. Jorden herjes av grusomme og aggressive skapninger kalt Naytiba, og som en følge av dette har vår gamle planet blitt forlatt, og de siste overlevende menneskene har flyktet til en koloni i verdensrommet. Du tar rollen som Eve, et medlem av 7th Airborne Squad, som vender tilbake til jorden med et klart oppdrag: tilintetgjør Naytiba-monstrene og ta jorden tilbake. De fleste i Eves tropp er savnet etter en mislykket landing på jorden, og hun og de få gjenværende overlevende, Adam og mekanikeren Lily, begir seg ut på et farefullt oppdrag der Naytiba-monstrene nærmest står i kø for å gi Eve juling.

Det er tydelig at Stellar Blade er inspirert av spill som Nier: Automata og sannsynligvis også Bayonetta og Devil May Cry. Og det er absolutt ikke dårlige spill å la seg inspirere av - og nå vet du sikkert allerede hva slags spill det er snakk om. Kampsystemet står i sentrum, og Shift Up har virkelig fått det til. Det er lett tilgjengelig, lynraskt og døden er bare noen få slag unna, og du vil raskt innse at du kommer lengst med veltimede blokkeringer og unnvikelsesmanøvrer. Du kommer ikke langt med bare å trykke på knappene, for du må tenke taktisk og avgjøre når du skal angripe og når det er lurt å trekke deg tilbake.

Fiendene har en rytme i angrepene sine, og du må lære deg å gjenkjenne denne rytmen, noe som henger sammen med viktigheten av å time angrep, blokkeringer og unnvikelsesmanøvrer. For å understreke hvor viktig det er å kunne blokkere fienden riktig, er de fleste fiender utstyrt med en "balansemåler" som sakte tømmes og bringer dem ut av balanse hvis du blokkerer perfekt - og når dette skjer, kan du utføre et svært kraftig gjengjeldelsesangrep. Du låser opp flere angrep og bevegelser i løpet av spillet, og jeg må si at det er en sann fornøyelse å bli kjent med kampsystemet - det fungerer strålende.

Hvis du har spilt demoen, vet du også at spillet er ganske lineært, men det er bare de første 4-5 timene som er slik. Uten å røpe for mye kan jeg si at det åpner seg opp og blir et semi-åpent spill, bygget opp med en åpen hub-verden og (egentlig ganske kjedelige) sideoppdrag - og jeg synes faktisk det mister litt av magien det hadde i begynnelsen. Oppdragene er fortsatt ganske lineære, og de er faktisk ganske varierte. Et par ganger opplevde jeg å bli kastet ut i oppdrag der det hele ble til et regelrett 3. persons skytespill i en setting som kunne minne om Dead Space. Det er langt unna det knivskarpe kampsystemet inspirert av Bayonetta som ellers tilbys.

Stellar Blade er spekket med oppgraderingsmuligheter. Det finnes ikke mindre enn fem ferdighetstrær der du kan finjustere ulike angrep og andre kampferdigheter. I tillegg har dronen din, som alltid følger deg rundt, sitt eget lille ferdighetstre, og du kan også oppgradere ExoSpine, som i bunn og grunn er Eves ryggrad og grunnleggende evner. Som nevnt innledningsvis kan Eve utstyres med en rekke ulike antrekk, det samme kan Adam og Lily, og til og med dronen kan tilpasses.

Vi har vært inne på Eves utseende i starten, så jeg skal ikke bruke mer tid på det. Hele spillverdenen er for det meste vakker og detaljert, selv om ikke alle steder er like spennende, og noen overflater har merkelig lav oppløsning, akkurat som i Final Fantasy VII Rebirth. Det som løfter det visuelle inntrykket, er at utviklerne virkelig ikke har spart på de visuelle effektene. Det er mange flotte nærbilder av Eve og de andre karakterene, og den vakre kampkoreografien er prikken over i-en. Stellar Blade ser flott ut, og på ekte asiatisk, nesten vulgært vis er spillet ikke redd for å vise det hele frem, med alternative kameravinkler, sakte film, massevis av vakre landskap og filmatiske mellomsekvenser.

Design av fiender er noe asiatiske spilldesignere er svært opptatt av, og det er nesten en egen disiplin på disse kanter. Det kan du se i Stellar Blade, der spesielt de store Naytiba-sjefene er godt designet, men også de mindre sjefene er fint designet. Heldigvis er de ikke så ultra-asiatiske og gale som man kunne frykte, for de ser ganske organiske ut, og på en eller annen måte ser de fleste av dem ut som noe som faktisk kunne vært levende skapninger, og ikke noe som bare dukket opp i hodet på en designer med trekantede briller.

Stellar Blade tilbyr tre grafikkinnstillinger: Ytelse, Balansert og Oppløsning. Det er vanskelig å se forskjell på Performance og Balanced, siden begge kjører med 60 bilder per sekund, men det virker som om Performance kjører litt jevnere, men også har et litt mer kornete utseende - men du må se nøye etter for å oppdage forskjellene. Resolution har merkbart skarpere grafikk, men kjører bare med 30 bilder per sekund, og selv om jeg ikke er hysterisk opptatt av 30 bilder per sekund kontra 60 bilder per sekund, holder ikke 30 bilder per sekund i et fartsfylt spill som Stellar Blade, der timing, presis blokkering og unnvikelser er svært viktig. Balansert er etter min mening den beste måten å spille Stellar Blade på.

Til slutt har vi lydsporet, som er ganske utmerket. Stemmeskuespillerne gjør en god jobb, lydeffektene er fine og tunge, og selv om det svært typiske koreanske poplydsporet ikke akkurat er min stil, er det et fint bakteppe til lydsporet hvis du skrur det litt ned.

Stellar Blade er absolutt ikke perfekt, men det er et virkelig vellykket actionspill av en type vi ikke ser så ofte lenger. Det er noen få problemer med kontrollene, som kan være litt upresise i enkelte seksjoner, sjekkpunktene er noen ganger ujevnt fordelt og noen steder er kjedelige som bare faen, men i det store og hele er dette mindre problemer.

Alt i alt synes jeg at Stellar Blade faktisk er en hyggelig overraskelse og et ganske spennende spill. Det følger ikke de vanlige malene for hvordan actionspill skal settes sammen, og det betyr noen merkelige og plutselige stilendringer underveis - men til syvende og sist er det faktisk veldig forfriskende.

Hvis du liker Bayonetta, Nier: Automata og Devil May Cry, så synes jeg du skal sjekke ut Stellar Blade, for det har noe av den samme stemningen og særegenheten som disse andre spillene har - og det er i bunn og grunn bare et veldig fint actionspill med et veldig velfungerende og lett tilgjengelig kampsystem som er vanskelig å mestre fullt ut. Stellar Blade er det første store spillet fra Shift Up, og jeg er sikker på at vi får se mer fra dem i fremtiden.