Stranger Things: Season 5 - Vol 1

Hawkins er i karantene og bevoktes av patruljerende soldater, kilometerlange gjerder og strenge regler for hvem som slippes inn og ut. Sesong 5 tar opp tråden som om hendelsene i forrige sesong skjedde relativt nylig. For oss er det imidlertid over tre år siden vi sist så gjengen ta opp kampen mot superskurken Vecna. Barna har nå blitt unge voksne, og det er klart at det svir litt å se at noen av dem er halvveis mot 30, mens vi fortsatt forventes å tro at karakterene de spiller er omtrent ti år yngre. Det glemmer man imidlertid ganske fort, og i bunn og grunn er jeg stort sett bare glad og fornøyd med at det fortsatt er de samme skuespillerne vi nå har fulgt i ni år - selv om klær, sminke og frisyrer ikke helt klarer å selge illusjonen om at de er tenåringer.

Det hele starter veldig rolig og dystert. Innbyggerne har lært seg å leve innenfor de etablerte grensene, kanskje til og med lullet inn i en falsk trygghet. I hvert fall for dem som ikke vet hva som lurer i den andre dimensjonen som heter The Upside Down. Men hovedpersonene våre har ikke glemt noe. Tvert imot jakter de naturligvis på monsteret som har drept og skadet så mange av vennene deres. Den første episoden samler pent opp de fleste løse trådene. Lucas besøker Max på sykehuset, Dustin sørger over sin døde venn Eddie, og det begynner overraskende subtilt og rolig. Det tar imidlertid ikke lang tid før man merker hvor mye mer storstilt dette er, og vil bli utover i sesongen.

Hvis det var noe jeg var redd for med denne finalen, så var det at sjarmen og de mer stille, personlige øyeblikkene vi har hatt i tidligere sesonger skulle forsvinne helt. Men selv om Stranger Things har forvandlet seg til noe større og mørkere. Med eldre, mer herdede karakterer som er klare for det som kommer. Det hele føles naturlig, og overgangen er godt håndtert. Sjelen er intakt, og alle får sine øyeblikk. Det kan være noe så enkelt som en øm dialog mellom en mor og hennes sønn eller mellom to venner. Du forstår at dette er den siste dansen, og at alt må gå opp i en høyere enhet, så selv om det er høy produksjonsverdi, finnes det humor og varme.

Og dessuten selger forestillingen fortsatt den spesielle 80-tallsfølelsen. Stranger Things har alltid handlet om dette. Den Spielberg-doftende blandingen av E.T., The Goonies, og alt det den selv åpenbart er og klarer å være. Spennende, sjarmerende, litt spooky og episk. Mye av denne siste kampen nyter også godt av at vi har fulgt Eleven, Hopper og de andre så lenge. Spesielt med tanke på hvordan TV-serier har en tendens til å komme og gå ganske fort nå for tiden. Joda, det er en del unødvendig eksposisjon, og ikke alle plotlines klarer å holde seg interessante, men til syvende og sist henger det hele ganske godt sammen, og det store budsjettet skinner virkelig gjennom, med mange episke actionsekvenser. Selv om jeg fortsatt ikke forstår poenget med den store episodelengden, for den kunne definitivt ha vært kuttet ned.

Det er imidlertid vanskelig å ikke like den for alt den byr oss. De fire episodene som er sluppet så langt, utgjør til sammen litt over fire timer. Og det gjør ikke så mye at Netflix vil at vi skal fortsette å abonnere i en måned til, for vi må vente til jul- og nyttårsaften for å se hvordan det fortsetter og slutter. Det føles som om det er nok å fordøye av det vi har fått.

Jeg har likt Stranger Things fra begynnelsen. Fremfor alt synes jeg sesong 1 og 4 lyktes best. Sesong 2 og 3 hadde sine øyeblikk, men i ettertid føles de også lettest å glemme. Det er selvsagt helt uunngåelig at forventningene finnes, og at de er ganske høye, og at alle vi som har fulgt med og likt dette nå ønsker oss noe fantastisk. Sesong 5 starter sterkt. Den er ikke perfekt, den er ikke suveren, men den er god. Den lider litt av de klassiske fallgruvene i serieformatet der ting kunne ha gått litt fortere, da det er fyllstoff for å gi oss noe som skal vare i åtte episoder. Det er også en overordnet følelse av at vi har sett ganske mye av det før. Noe av sjarmen er også borte, ettersom premisset om barn med et mystisk sommereventyr er erstattet av militær og høyoktan action som tar mye plass. I tillegg blir den koselige skrekken og atmosfæren nå litt for tung på effekter, som haien fra Jaws som ikke lenger lurer i grumsete vann, men i stedet er konstant synlig i full CGI-form. Men det er spennende, stilig, og dessuten utrolig godt spilt av skuespillere som (og det er jo helt naturlig) kjenner sine karakterer ekstremt godt.

Det største problemet med å dele den opp på denne måten, bortsett fra at man gjerne vil se alt på en gang, er at den blir umulig å bedømme som en helhet. Jeg er sikker på at det er enda et hakk å gå på, og at de kommer til å heve alt til elleve... De episodene vi nå må vente en måned på kommer til å eskalere det på alle tenkelige måter, og det er det ingen tvil om. Jeg tror, og håper, rett og slett at sesongens aller beste øyeblikk ligger foran oss, men allerede denne storslagne begynnelsen på slutten er heldigvis veldig bra.