Stranger Things: Season 5 - Vol 2 (Netflix)

Advarsel: Spoilere for sesong 5, bind 1 foran

De fire første episodene av sesong fem gjorde meg glad. Med litt perspektiv var det kanskje litt mer å utsette på dem enn jeg gjorde den gangen, men jeg står ved terningkast 8 som jeg ga bind 1. Etter nesten en måneds venting får vi oppfølgeren. Den bringer oss enda nærmere den uunngåelige slutten - ikke bare på denne sesongen. Men av hele serien. En serie som på mange måter vil gå inn i historien som noe av det beste og mest originale Netflix har tilbudt. Den har uten overdrivelse vært en suksess for strømmetjenesten, og det blir spennende å se hva de fyller dette tomrommet med når rulleteksten for den siste episoden ruller om en drøy uke.

Så, hvor var vi da den sist ble avsluttet? Hooper og Eleven infiltrerte militærbasen for å oppdage at det ikke var Vecna som ble holdt fanget. I stedet var det Kali, som vi sist så i sesong to. Max og Holly var i Henrys underbevissthet og prøvde å komme seg ut. Dustin, Steve, Nancy og Jonathan havnet i Opp ned. Og så var det den lille cliffhangeren om at Will hadde superkrefter. Episode fem fortsetter der vi forlot dem, og selv om det har gått en måned, føles det ganske fint at det ikke er noe tidshopp. Det bare fortsetter som om ingenting har skjedd - nesten litt irriterende når en hel verden har ventet på fortsettelsen.

Selv om Stranger Things nå i stor grad har blitt til spektakulære episoder i filmlengde, der de fleste mysterier avsløres og den litt koselige grøsseren som preget flere av de foregående sesongene er byttet ut med mer episk action - så vil vi selvsagt vite hvordan det kommer til å gå. Eller rettere sagt, hvordan det ender. Personlig satt jeg som på nåler da klokken slo to, og var ekstremt spent på fortsettelsen. Dette er den siste reisen mot slutten. Vi må riktignok vente noen dager på den to timer lange finalen. Men før vi kommer dit, må alle karakterene også komme dit. I det endelige oppgjøret mot supermonsteret Vecna.

Derfor er disse tre episodene, som varer i litt over tre timer, mest en reise dit. En tidvis underholdende en, absolutt. Men det er likevel en litt lang vei å gå for å få alt på plass. Alle reiser, enten de startet i en tidligere sesong eller i denne, skal lede oss mot finalen. Dette gjør at bind 2, eller denne andre halvdelen om du vil, føles både litt forhastet og som om den går i stå - ironisk nok ofte på samme tid. Det er noen flotte scener her, og jeg synes personlig at Dustin, Steve, Nancy og Jonathan får de beste sekvensene der de leter etter svaret på hva den enorme veggen i Upside Down er. Det er spennende, og det er god kjemi mellom karakterene. Det føles også som om du har en historie som fører til noen avsløringer og som også har veldig fine sekvenser. For de fleste andre er det mye forberedelser der det gjentas at "nå skal vi gjøre oss klare og ha en plan", og jeg synes ikke helt dere klarer å balansere alt. Eleven føles for eksempel veldig redusert som karakter. Det har jo egentlig aldri handlet om henne alene, men om hele gjengen. Om gruppen. Men nå som den er splittet opp og det også er en gruppe med flere andre karakterer, er hennes historie mer på sidelinjen.

Jeg vil gjerne fremheve spesielt én ting som jeg ofte har tenkt på. Det er at jeg synes skuespillerne gjør en veldig god jobb. Jada, flere ganger tenker jeg på at de ikke er barn lenger. Den illusjonen ble brutt tidlig i de første episodene. Men de klarer alle å gjøre karakterene sine troverdige. Matarazzo har alltid vært strålende som Dustin, og fortsetter å være det - og jeg synes også Schnapp fortjener honnør som Will. I denne sesongen har han virkelig fått sjansen til å vise seg frem, og han gjør flere scener veldig bra. Fishers portrett av Holly, som har blitt en virkelig sentral karakter, er også bra - selv om denne utvidelsen av bare flere karakterer også fremhever problemet med at det hoppes litt for fritt mellom ulike historier.

Jeg nevnte også dette med at det er mer action enn koselig skrekk. Og ja, etter hvert som budsjettet har økt og populariteten har blitt det den har blitt, har Duffer-brødrene selvfølgelig fått muligheten til å lage mer grandiose, og betydelig dyrere, sekvenser. Det betyr at man mister noe av den sjelen og varmen som var der før - det har blitt mer spektakel enn det matinéduftende eventyret det en gang begynte som for snart ti år siden. De har rett og slett løftet på teppet og viser alt som kan vises.

Heldigvis gir den lange spilletiden likevel rom for noen roligere sekvenser. Dialoger som skal spille på de emosjonelle strengene våre dukker opp med jevne mellomrom, mange karakterer får virkelig fine scener, og skuespillet er som sagt gjennomgående veldig bra. Mye av det føles litt konstruert og påtvunget - men vi får fine påminnelser om hva denne gjengen har vært gjennom. Hva de har kjempet mot. Og at de har vokst sammen, akkurat som vi har vokst sammen med dem. Sjelen, hjertet og varmen er der, selv om den forsvinner litt under stadig mer fremtredende CGI, spektakulære scener og mysterier som ikke føles så veldig mystiske. Jeg skjønner at dette ikke er en sesong som kan by på en slags reboot. Jeg er også glad for at vi får sjansen til å virkelig avslutte ting - men det er også uunngåelig at Stranger Things har vokst til å bli noe større og annerledes enn det en gang var. Som du en gang trasket gjennom et skummelt spøkelseshus, tar du nå en racerbil gjennom i stedet.

Dessverre synes jeg at dette andre bindet er hakket dårligere enn det første. Jeg trodde på forhånd at det skulle være omvendt. Når det er sagt, er det fortsatt noen virkelig gode sekvenser her, selv om svakhetene denne gangen har blitt tydeligere. Er det én ting denne strekningen før målstreken i hovedsak har lykkes med, så er det å få meg til å glede meg til finalen. Så når rakettene har stilnet på nyttårsaften, kommer jeg til å sitte der spent og krysse fingrene for en avslutning som gjør meg skikkelig glad. Jeg kommer selvfølgelig tilbake hvis dere lykkes med dette.