Stranger Things sesong 5-finalen

Hawkins, 6. november 1983.

Det var da og der det hele begynte for de fiktive karakterene. For oss som sitter foran TV-en, var det sommeren 2016, og det betyr at vi har fulgt med dem i nesten ti år. Men nå, etter 42 episoder, er det over. Det føltes derfor mer vemodig enn på lenge å sette seg ned foran skjermen i kveld for den aller siste episoden med tittelen "The Rightside Up".

Etter syv episoder, fordelt på to bind som ble sluppet med en måneds mellomrom, var ventetiden heldigvis ikke like lang denne gangen for den åttende og siste. Duffer-brødrene har hatt hele sesongen på seg til å legge brikkene på plass for det endelige slaget. For det er der vi er nå - ingen tråder som skal etterlates løse, ingen cliff-hangers (eller...?) for en ny sesong som skal settes opp som en sluttscene. Nå er det gjengen mot monsteret Vecna, og begynnelsen av episode åtte starter kort tid etter at de fleste av dem har gått gjennom portalen til The Upside Down. Som du vet, hadde de et tårn å klatre opp i, og der prøver de å forhindre at Vecna vil få en annen verden til å krasjlande med deres. Mer enn det skal jeg ikke avsløre, og det er her denne siste, to timer lange episoden blir utrolig vanskelig å anmelde. Men jeg skal selvfølgelig gjøre alt som står i min makt.

Sesong 5 har til tider vært ustabil. Jeg har likt mye av den - men har også hatt mine ankepunkter. Den viktigste er kanskje at mye av mystikken og uhyggen fra seriens tidligere sesonger nå har blitt forvandlet til noe helt annet. Man kan selvfølgelig se på det som en naturlig utvikling - etter hvert som barna vokser, gjør alt rundt dem det også. For meg føles det litt mer som om det har blitt tydelig at Netflix har gitt Duffer-brødrene muligheten til å skape og vise det de vil. Så det er ikke noe av det skumle og edgy lenger. Alt er så spektakulært som det overhodet kan være. Dette betyr imidlertid ikke at det ikke er underholdende. For det er det fortsatt. Finalen er selvfølgelig ikke noe unntak fra hva resten av sesongen har vært når det gjelder ambisjoner og størrelse. Det føles ofte som om man ser en spillefilm, og det er der disse to timene virkelig fungerer best. For finalen får tid nok. På alle måter man kan ønske seg. Der jeg syntes at store deler av bind 2 sto og trampet, føles innholdet i den siste episoden utrolig godt balansert. Det er noen unødvendige tilbakeblikk for å minne oss på hva som har vært. Hva alle har vært gjennom. Det er også mange forberedte taler, og uten å egentlig avsløre noe, skulle jeg også ønske at innsatsen og konsekvensene hadde vært litt høyere til slutt.

Men i løpet av sin sjenerøse spilletid rekker den å gi oss en spektakulær avslutning som til tider føles overveldende. Men det er faktisk det som skjer etter at kruttrøyken har lagt seg som er mest rørende. Når Stranger Things finner sjelen sin igjen. Når det handler mer om vennskap og oppveksthistorien som alltid har skimtes under det overnaturlige får skinne. For det viktigste for meg var egentlig ikke at jeg syntes det som skjedde var kult og storslått. Det viktigste var at jeg følte meg følelsesmessig tilfreds. At løse tråder skulle bli knyttet sammen, og at når jeg forlot Eleven, Will, Dustin, Lucas, Mike, Mike, Max, Joyce, Jim og resten av karakterene, så forlot jeg dem uten å føle meg det minste frustrert.

Den siste episoden klarer å gjøre dette. Hovedsakelig fordi vi får en epilog som ikke føles det minste forhastet. Man tar seg god tid til å virkelig runde av når kampen er over. Det føles også naturlig med tanke på hva som skjer - og selv om kortene spilles litt for sikkert og det i bunn og grunn er ganske forutsigbart, følte jeg meg likevel fornøyd. Men det er definitivt ting å klage på. Om jeg syntes Eleven ble satt på sidelinjen i andre halvdel av sesongen, gjør de heldigvis en god jobb med å gi rollen hennes mer plass her. Men det føles likevel som om persongalleriet har vokst seg litt for stort. Dr. Kay (Linda Hamilton), som dukket opp med jevne mellomrom i løpet av sesongen, føles i det hele tatt fullstendig neglisjert. Bortsett fra litt action og tyngde i noen tidligere episoder, har hun nå blitt en karakter som holder seg foran kamera og ser dyster ut. Det er også noen andre spørsmålstegn ved en del andre ting, og noen andre som kanskje i det store og hele er bagateller, men som likevel understreker problemet som et stadig økende antall roller likevel har ført med seg.

I ettertid tenker jeg at den siste kampen mot Vecna kanskje hadde vært mer naturlig allerede i forrige sesong. At den hadde blitt gjort litt lengre og blitt bundet opp der. For det største problemet med femte sesong er kanskje at vi har sett så mye av den før, og at det, for å være litt kritisk, stort sett var syv episoder som handlet om å forberede seg til det endelige slaget. Samtidig er det vanskelig å ikke like mye av det vi har sett. Og ja, den siste episoden er sesongens beste. Til tross for at den har den desidert lengste spilletiden av alle åtte, klarer den likevel å engasjere og samtidig ha et velbalansert tempo.

Å avslutte en TV-serie må være noe av det vanskeligste som finnes, og ikke alle vil være fornøyde. Men for meg føltes det som et fint farvel til noe som hadde vært veldig underholdende i fem sesonger. Var det alt jeg håpet på nå som rulleteksten har rullet? Nei, kanskje ikke. Men finalen, som enkeltstående episode, føles sterk, veldig underholdende og fremfor alt slutter den på en finstemt og utrolig velskrevet måte. Selv om historien om disse karakterene tar slutt, vil vi ha grunner til å komme tilbake til den verdenen som er skapt. Kanskje en fremtidig spin-off kan finne litt mer av det mysteriet som en gang eksisterte? Vi får se. Inntil da, takk for alt, Stranger Things. Det har som helhet vært fantastisk.