Super Mario RPG

I år har jeg spilt og (noen ganger) anmeldt en hel haug med gjenlanseringer, remakes, remastere og det du måtte kalle det. Hva enn utgiveren velger å kalle det, egentlig. Jeg klarer ikke lenger å holde styr på hva som er en remake, en remaster, eller rett og slett en ny port av det samme gamle spillet. Super Mario RPG, dagens tema, vil jeg si er i samme rekke med de som gir det lille ekstra i å tilby både nye og gamle spillere en fersk opplevelse uten at det går på bekostning av verken det tradisjonelle eller det moderne.

Super Mario RPG (2023) er en gjenskapning av en av Super Nintendoens mange RPG-perler. En som aldri kom ut i Europa før på Wii Shop Channel i 2008, faktisk. Har du spilt et gammelt Final Fantasy vil du nok være godt kjent her. Om du har spilt en av rekken med RPGer med Mario som hovedrolle, vil du være spesielt godt kjent. Det er nemlig her det vi i dag nesten kunne kalt Mario RPG-sjangeren startet.

Hva vil det si? I Super Mario RPG utvides de relativt enkle og tradisjonelle valgene du har i turbaserte kamper til noe mer interaktivt, grunnet en mekanisme popularisert av blant annet originalutgaven. Trykker du på en knapp med riktig timing med angrepet skader det mer. Dette kaller de for Action Commands. Samme prinsipp for blokkering av fienders angrep. Når du levler får du nye angrep som gir nye Action Commands. Det hele er en relativt enkel og kort RPG-opplevelse som lever stort sett på sjarm og manus, og da hjelper det med sånn mekanikk for å holde interessen på plass.

Utviklerne har klart hatt fokus på slike områder for forbedring her. Det er en filosofi jeg kan sette pris på når det gjelder relanseringer. De legger til ting som kan ignoreres for de som ønsker å oppleve originalen slik den var, samtidig som det lagt til ikke påvirker måten du spiller på. Det er heller ekstra belønning for godt spill. Et eksempel på dette er Chains. For hver Action Command fullført på rappen uten feil får du et tall på skjermen som teller oppover og gir deg bedre bonuser som høyere angrepskraft jo lenger du klarer å holde komboen gående. Et enkelt og banalt konsept som funker sjokkerende bra i å holde deg engasjert. Men jeg sliter med å si om de bonusene jeg fikk hadde noen effekt på kamper, da det allerede er så enkelt at du knapt trenger å tenke kritisk på valgene dine. Samme gjelder angrepene lagt til i denne versjonen. De er superangrep som avhenger av hvilke karakterer du velger å sette i kamp. Disse er litt som summons i Final Fantasy; store, overdrevne angrep med en fancy animasjon. Det er flott animasjon, og angrepene gjør livet enkelt mot veldig mange av spillets bosser. Pent, men kanskje litt unødvendig når alt allerede er så enkelt.

Dette er ikke eneste plass spillet har lagt til cutscenes. Når en ny karakter blir med i ditt følge introduseres de med en liten filmsekvens. Det hjelper med å gi liv til det vi tidligere måtte tolke basert på bittesmå piksler. Ikoniske figurer som Geno og Mallow gis større, mer definerte personligheter gjennom slike små detaljer. Spillet byr på enormt mye personlighet gjennom de knappe femten timene det tar å komme i mål, spesielt gjennom estetiske valg. De har for eksempel beholdt at Mario ser litt skrumpet ut, fordi det var slik han så ut i originalen. Toads, som i nyere Mario-innhold har blitt ekstremt uniforme og nesten generiske, får til og med ha litt blondt hår stikkende frem fra soppe-hatten, fordi det var slik de så ut i originalen. Det er flott å se at Nintendo lar Mario-karakterene være litt rare og fjerne selv i 2023.

Der vi mer eller mindre har blitt vant til at en Mario-fiende er enten en Koopa eller en Goomba (før Wonder kom ut, selvfølgelig), viser RPG til et gigantisk spenn av fiendedesign, og de har beholdt den rare sjarmen originalen hadde. Plutselig sloss du mot en merkelig mennesketrollgoblinviking som planlegger et bryllup med Peach. Neste kamp slåss du mot en rar sammensetning av polygoner som kanskje skulle lignet et snøfnugg? Det er sært og spesielt og føles akkurat som en Square-tolkning av Mario på 90-tallet, om det gir mening. En særegen stygg-pen estetikk.

Musikken har blitt gjeninnspilt med ekte instrumenter. Her får du noen av Yoko Shimomuras aller beste lydspor, tolket slik jeg ser for meg de ville blitt spilt inn om teknologien var der i 1996. Ordentlige catchy låter som satt med meg da jeg spilte spillet på Wii og som nå har fått permanent oppholdstillatelse i hjernen. Du har i tillegg muligheten til å velge mellom originalsporet og det nye.

Der originalen ikke har stort mer å by på enn hovedhandlingen legger gjenlanseringen til litt mer kjøtt etter rulleteksten. Ikke massivt med innhold, men nok for de som ønsker ekstra utfordring. Og ja, DEN bossen er der enda. Mer sier jeg ikke.

I alt er Super Mario RPG en ordentlig fin måte å relansere et eldre spill på. Det er modernisert med den gode gamle stilen fans av originalen er kjent med, samtidig som det ser dugende ut i moderne sammenheng. Mekanikk er stort sett lik, verdenen og historien er samme gamle. Win-win, enten det er første eller andre eller tredje gang du spiller det. Problemene her er uavhengig av versjon. Enkelheten kan gjøre det litt kjedelig for erfarne spillere, samtidig som det åpner døren for nye til sjangeren. Med en slik pris kan man også stusse litt på lengden av opplevelsen. Historien kan gå veldig fort! Man forventer kanskje litt mer kjøtt fra RPGer, selv om kjøttet her er veldig godt. Men, her har du i alle fall et sjarmerende lite stykke av en av Mario-seriens beste deler før gjenlanseringen av Paper Mario: The Thousand Year Door neste år. Mon tro hva slags gjenlansering det blir? Vi kommer uansett ikke til å forstå det basert på tittelen.