Superman

Når Superman endelig vender tilbake til det store lerretet møter vi en beseiret superhelt. Clark Kent har tapt sin aller første kamp mot et mektig metamenneske, og det blir ikke bedre etter det. Ikke bare blir han innblandet i en politisk konflikt med et krigshissende land, han blir også utsatt for en nådeløs svertekampanje. Alt går etter Lex Luthors planer, og han har ikke tenkt å gi seg før Superman er ødelagt på alle mulige måter. Men Superman er ikke akkurat kjent for å gi opp så lett, spesielt ikke når han har stjernejournalisten Lois Lane, superhunden Krypto, Mr Terrific og andre merkelige superhelter ved sin side...

James Gunn, som nå har blåst nytt liv i DC, viser fra filmens første minutter at han nekter å kaste bort tid på ting vi allerede vet om den gode gamle Man of Steel. Bang! Boom! Bam! Vi kastes rett inn i handlingen som om dette nye filmuniverset allerede er etablert i en forgjenger. Det er bare å feste sikkerhetsbeltet med en gang du ser åpningstittelen, for Gunn bremser bare opp når det er absolutt nødvendig. Det er for eksempel ingen obligatoriske scener om Kal-Els opprinnelse eller scener om hvordan Superman -personaen ble til. I stedet får vi servert vanvittig tegneserieaction med masse hjerte og en herlig barnslig sans for superheltaction.

Vi møter en frustrert Clark Kent som kanskje er for naiv for sitt eget og verdens beste, og som er drevet av sine utenomjordiske foreldres ønsker. Denne Superman har kort lunte, noe som kanskje ikke passer så godt sammen med den mer selvsikre Superman vi er vant til, men som også blir en tydelig inspirasjon for andre mer varierte karakterer. Jeg liker David Corenswets menneskelige og skjøre karakterskildring; det er en annerledes tolkning av rollen som jeg gjerne skulle sett mer av. Det samme gjelder Rachel Brosnahan og den søte kjemien hun har med Corenswet, og det er også gøy å se en tegneserietro Jimmy "Rizz" Olsen på det store lerretet (pluss at han ikke blir skutt i ansiktet denne gangen, slik det skjedde i den forferdelige Batman v. Superman).

Strukturen minner i utgangspunktet om tegneserien All-Star Superman, som nesten føles som en haug med vignetter som er sydd sammen for å levere et heftig actionpunch mot slutten. Det er et enkelt plot proppet til randen med DC-mytologi og karakterer som knapt rekker å blunke før Gunn kaster seeren inn i neste periode med galskap. Gunns ivrige historiefortelling, som når febrilsk entusiastiske nivåer når heltene våre begynner å bevege seg mellom ulike dimensjoner, kan til tider være nesten desorienterende, men den er hele tiden underholdende, sjarmerende og lettbeint. Jeg liker spesielt godt de roligere scenene, når Gunn bestemmer seg for å roe ned tempoet. Et av favorittøyeblikkene mine var for eksempel en intim samtale mellom Lois Lane og Superman i en mørk leilighet, mens Hawkgirl kjemper mot en laserskytende rommanet i bakgrunnen.

Filmen kan sammenlignes med Nathan Fillions forferdelige Green Lantern -figur; den er tåpelig, men på den helt riktige måten og båret med stolthet. Superman er forfriskende skamløs i sin tegneserieskildring, til og med uhelbredelig i sin helteromantikk. Gunn forstår veldig godt hvor merkelig denne verdenen er, og fråtser i sin nye DC-merkede lekekasse i stedet for å kaste bort tid på ting som allerede har blitt gjort i tidligere Superman filmer. Denne tolkningen av Superman føles som et knippe episoder fra Superman: The Animated Series på steroider, uten elegansen til for eksempel den første Christopher Reeve-filmen, og der den patenterte Gunn-humoren ikke alltid lander. Med mindre du heter Krypto, selvfølgelig, en like elskelig som uoppdragen superhund som får lov til å stjele så mye rampelys som mulig og ofte avbryter scener for komisk (og vellykket) effekt. Barna i salen vil definitivt elske denne firbente virvelvinden av betingelsesløs kjærlighet.

Dette er med andre ord en typisk Gunn-film, på godt og vondt, for av og til snubler den velkjente regissøren over sine egne geniale glimt. Historien er stram, men ikke alltid like overbevisende, da en del emosjonelt potensial ofres for å holde tritt med det høye tempoet, og en del eksposisjon kan føles klønete, som når enkelte karakterer snakker mer om hvem de er som karakterer enn å vise hvem de er. Superman går også i den uunngåelige CGI-fella som mange storfilmer går i for tiden, der store deler av filmen mot siste akt lider under overbelastende dataeffekter. Jeg vil også legge til at musikken er noe av en skuffelse, der John Williams' udødelige ledemotiv blandes med en dash av Hans Zimmers elektroniske innslag, noe som resulterer i en blek hyllest til forgjengerne. Men når rulleteksten begynner å rulle, sitter man likevel der med et dumt smil om munnen og innser at man tross alt har hatt det gøy, selv om det er flere elementer som ikke alltid klaffer.

Superman er en skikkelig kjepphøy film som langt fra er feilfri, men som også omfavner alle tegneseriemediets særegenheter mer enn de fleste superheltfilmer som har kommet de siste årene. Det er tydelig at Gunn elsker tegneserier, for selv om filmen har en tendens til å bli noe av en bisarr feberdrøm, er den utrolig underholdende og føles herlig nerdete i sin kjerne. Hvis Superman er en forsmak på lignende eventyrfilmer i DC Universe, vil jeg påstå at James Gunn faktisk har lyktes med den monumentale oppgaven det er å reboote DCs kinoinnsats med et glimt i øyet.