System Shock (Konsoll)

Det er helt sprøtt å tenke på at System Shock er fra 1994. Jeg var tre år gammel på den tiden, Sovjetunionen hadde så vidt gått i oppløsning, og Fresh Prince of Bel-Airs fjerde sesong hadde nettopp blitt utgitt. Det er sprøtt å tenke på fordi nyinnspillingen System Shock, som ble utgitt i fjor på PC (les vår knivskarpe anmeldelse av dette) og nå endelig er på konsoll, føles utrolig friskt, samtidig som det er som å reise tilbake i tid. Og det sier ikke så rent lite, for originalen var forut for sin tid. Denne nyinnspillingen er virkelig en imponerende prestasjon, og nå kan det oppleves på konsoll.

Selv om jeg tilbrakte barndommen min ved familiens beige Windows 95 PC med å installere og spille Quake II, Doom, Warcraft 1 og 2, Hitman 1 og mange andre klassikere, spilte jeg aldri det originale System Shock. Men som en stor fan av Dishonored, Deus Ex -serien, BioShock og spill med mindre åpenbare simuleringselementer (f.eks. Hitman), har jeg alltid hatt stor respekt for spillet, akkurat som jeg har for de tidlige Thief -spillene (som også sårt trenger nyinnspillinger).

Derfor er det så spennende å få tak i denne nyinnspillingen av System Shock. For i motsetning til mange andre spill som har fått en nyinnspilling, som for eksempel Resident Evil 4, er System Shock så mye eldre at det ikke bare trenger en liten oppfriskning. Det er så mye eldre at det ble utgitt på MS-DOS. Det er den typen spill der du ikke kan se hva som skjer på skjermbilder fordi det er så gammelt. Med andre ord, hvis det er noe spill som trenger en nyinnspilling, så er det System Shock.

Det fine er at nyinnspillingen System Shock ikke bare er utrolig spillbart, men også føles ganske friskt. Du kan virkelig føle kjærligheten som gikk med til å få dette spillet, som var så langt forut for sin tid, til å skinne som om det var helt nytt. Og det lykkes i stor grad, også på konsoll.

Kanskje vi bør ta et skritt tilbake og spørre: Hva er det som gjør System Shock så spesielt? Originalen regnes som et av de mest definerende spillene i den oppslukende sim-sjangeren - spill som gir spilleren frihet til å bruke et sett med evner og våpen på mange måter og samhandle med verden (tenk Prey, Dishonored eller BioShock). I tillegg befinner du deg på en romstasjon som har blitt overtatt av den ondskapsfulle AI-en SHODAN - som har et utpreget gudskompleks. Nesten alle om bord er enten døde eller har blitt forvandlet til kyborger, muterte misfostre eller noe helt annet. Kombiner dette med en kul cyberpunk-estetikk, massevis av opptak, logger og annet du kan lese fra de døde besetningsmedlemmene, og du kan allerede høre hvordan dette spillet fra 1994 har lagt kimen til mange, mange spill du sikkert har spilt opp gjennom årene (som Portal, og mange flere).

Nyinnspillingen har beholdt en utpreget retroestetikk som gir spillet massevis av karakter, og visuelt ser det bare veldig, veldig kult ut, med en perfekt blanding av et slags lo-fi-grafisk utseende, men med nok detaljer og fine lyseffekter til at det føles moderne. Mens karaktermodellene og omgivelsene ser detaljerte nok ut på avstand, er de faktisk pixellerte på nært hold, og kombinert med at store deler av verden er badet i neonlys og skygger, får du et ganske spesielt utseende som både hedrer originalen og ser nytt ut. For eksempel er alle tingene du finner rundt om i verden tydelig gjenkjennelige og kan skilles fra hverandre, men samtidig har alt denne enkle retrostilen. Det er en verden som er virkelig godt gjennomført.

System Shock Men den er i bunn og grunn et produkt av en svunnen tid. Etter min mening bør det heller bevares enn moderniseres. Jeg snakker om den helt vanvittige banedesignen som både får deg til å rive deg i håret og gjør opplevelsen minneverdig. Men det handler også om valgene du tar og hvordan du interagerer med verden. Det er ikke alltid du skjønner at du har tatt et viktig valg før du står overfor konsekvensene av det. Valgene er med andre ord mer subtile enn eksplisitte, og det er alltid lurt å ha et lagringsspill klart. Det kunne ha vært en tabbe å velge bort Magnum -pistolen til fordel for haglegeværet.

I System Shock kryper du gjennom sjakter og gjennomsøker alle kriker og kroker i de ni helvetesnivåene på den fryktinngytende romstasjonen Citadel Station. Men du gjør det ikke for å finne et morsomt påskeegg, du gjør det fordi det er nødvendig for å overleve, selv om det betyr din død. Du gjør det fordi ressursene dine alltid er knappe, og fordi du alltid mangler et adgangskort til en eller annen dør. Her har spillet et Metroidvania-lignende element, som minner om for eksempel Resident Evil -spillene.

System Shock er old school, men det er også akkurat den typen utfordringer mange savner i moderne spill. Forståelsen av hva som har skjedd og hvor du skal, ligger i miljøfortellinger - mest åpenbart lydopptak, men det er ingen questmarkører, få tutorials, og du blir ikke holdt i hånden. Det er helt opp til deg selv å finne ut hvordan du vil navigere deg gjennom de nervepirrende nivåene.

På lydsiden har vi å gjøre med et fint lydspor og noen viktige, gjenkjennelige fiendelyder som du bruker aktivt for å navigere i verden. Det er et ganske enkelt, men effektivt oppsett - selv om lydsporet ikke er spesielt minneverdig. Spillet kunne også vært litt skarpere på når det skal legges til mer fartsfylt kampmusikk. Jeg har opplevd flere ganger at kampmusikken ikke ga noen mening, sannsynligvis fordi det teknisk sett var en fiende et sted, men jeg var egentlig ikke i fare. Ellers har vi å gjøre med et utmerket cyberpunk-soundtrack og gode lyder generelt.

Et sted hvor spillets lydside skinner er i stemmeskuespillet, og spesielt fra SHODAN, den ondskapsfulle AI-en som er overalt, i hvert hjørne av romstasjonen du klaustrofobisk navigerer. Rundt hvert hjørne er det et nytt kamera å filme for å minimere SHODANs kontroll, og denne onde teknologiske halvguden er en av hjørnesteinene i System Shock. Overalt kan du se konsekvensene av denne AI-ens kontroll, med lemlestede, deformerte kropper overalt, og fordi kameraene hennes stirrer ned på deg overalt, glemmer du aldri denne superskurken.

Når det gjelder tekniske finurligheter, har jeg egentlig ikke opplevd noe annet enn noen utilsiktede bevegelser fra døde fiender. Jeg spiller primært på Xbox Series X, men har en Series S på gjesterommet vårt. Jeg valgte å spille dette spillet på Series S, og opplevde bare kortvarige fall i bildefrekvensen, for eksempel når jeg byttet mellom områder. Det holdt seg skarpt på 1440p-skjermen min hele tiden.

Og nå kommer vi til det som sannsynligvis skiller konsollversjonen mest fra PC-versjonen: kontrollerkontrollene. Et ganske merkelig valg som er gjort helt fra starten av, er at kamerasensitiviteten er vanvittig høy. Jeg skrudde den umiddelbart ned fra 50/100 til 35/100, og det fungerte fint. Ellers har vi å gjøre med ganske fine kontroller som er litt på Doom-ish-siden. Et morsomt valg Nightdive Studios har gjort er at du på konsoll fortsatt har våpen, granater, medkits osv. vist i en liste fra 1-9(+0) nederst på skjermen. Dette gir mening på PC, ettersom du kan bruke tallene til å bytte raskt, men på konsoll bruker du venstre og høyre side av D-paden til å velge mellom disse totalt 10 gjenstandene. Det er ganske ineffektivt, og nesten alle spill siden har klart å gjøre det enklere å helbrede, kaste granater osv. På samme måte er System Shock's lagersystem og menyer ganske gammeldags, men det er en del av sjarmen.

Spillmessig er System Shock litt som om du tok skytemekanikken og tempoet fra veldig gamle skytespill som Doom og kombinerte det med oppslukende simuleringselementer og gåter - og et forvirrende nivådesign. Det er tregt og du kan dø rundt hvert hjørne. Det er tungt, forvirrende og du må hele tiden orientere deg på kartet. Jeg synes det er flott, men det er ikke for alle.

Til syvende og sist kommer din glede av System Shock ned til hvorfor du spiller det. Ja, du vil ha opplevd skytespill med bedre tempo, og du vil definitivt ha spilt oppslukende simuleringer som gir deg mer frihet. Det er ingen stealth her, noe som er en forventet del av immersive sims i dag. Spørsmålet er om man sitter fascinert og spiller en vellaget nyinnspilling av et spill som har definert noen av byggesteinene som spill er laget av i dag, eller om man tenker at "bedre miljøfortellinger har blitt gjort siden".

Etter min mening er System Shock et dypt fascinerende spill, og med en så vellaget nyinnspilling er det ingen grunn til å holde seg tilbake hvis du vil oppleve et stykke stemningsfull, veldesignet og frustrerende spillhistorie. Det faktum at du kan glede deg over denne nyinnspillingen, sier mye om hvor banebrytende originalen var. Det er til og med en nyinnspilling som nesten ble kansellert mange ganger, og er derfor noe av et mirakel. Den vanvittige banedesignen er verdt en opplevelse i seg selv, og med moderne forbedringer på alle de riktige stedene er dette en enkel anbefaling, også på konsoll.