Taiko no Tatsujin: Rhythm Festival

Jeg vil begynne med å si at jeg lever og ånder for musikk, det er en bærebjelke i livet mitt, og uten den fungerer jeg ikke optimalt, så enkelt er det. Jeg må lytte litt hver dag, og ikke minst må jeg spille litt hver dag, enten ved å spille på en av gitarene eller ved å leke meg i Logic med MIDI-padden og bare lage lyder. Det er nok det nærmeste jeg kommer meditasjon i livet, tror jeg. Når det er sagt, har jeg aldri vært noen stor fan av spill der det spilles musikk. Dels synes jeg det er ganske vanskelig, og mye av det er fordi gitaristen i meg blir gal av å stå og trykke på en haug med knapper på en liten plastgitar. Av den grunn har jeg aldri likt Guitar Hero; legg en ekte gitar på fanget mitt eller sett meg foran et trommesett, så skal jeg finne ut av det, jeg har musikk i blodet. I spillform må jeg derimot streve betraktelig mer, og det føles bare feil på en eller annen måte. Men der spill som Guitar Hero og Rock Band døde ut, har Taiko fortsatt å tromme de siste tjue årene, og det er selvfølgelig beundringsverdig, kanskje fordi de valgte å nisje seg med bare å tromme på det som er en tradisjonell japansk wadaiko, forstår jeg. Men jo mer jeg dykker ned i Taiko, jo mer forstår jeg hvordan det har holdt seg i alle disse årene, for det er mye mer enn bare å spille trommer.

Jeg kaster meg inn i den fiktive byen Okimo og blir umiddelbart møtt av en rekke spillmoduser. I Taikoland er det tre forskjellige moduser å velge mellom, Great Drum Toy War hvor det i utgangspunktet er dueller mot enten datamaskinen eller noen online, Run! Ninja Dojo der du må konkurrere mot tre andre og komme først i mål ved å knuse så mange noter og toner som mulig så raskt som mulig, og Don-cha band der du spiller en låt med fire andre spillere, enten med fire venner hvis du har så mange, eller offline med AI-spillere. Det er den desidert morsomste spillmodusen, du vil ikke være den som ødelegger for resten av bandet med dårlig spilling, og det gir det hele en liten ekstra edge. I Taiko Mode spiller du selv og kan velge fritt blant de 76 sangene i den rekkefølgen du vil og hvilken vanskelighetsgrad du vil ha. Til slutt har vi også Dondoko Town, som er online-modusen der du selvfølgelig kan spille mot spillere fra hele verden. Her er det imidlertid verdt å påpeke at du kan spille mot andre i alle modusene og ikke bare Dondoko Town, selv om det er den mer rendyrkede onlinemodusen.

Før hver spillmodus kan du velge om du vil spille med den vanlige kontrolleren eller den spesialdesignede trommekontrolleren, men jeg har ikke tilgang til sistnevnte, så det måtte bli den vanlige kontrolleren, selv om spillfølelsen garantert blir bedre med det andre alternativet. Det skal imidlertid sies at det fungerer helt fint med normale kontroller. Jeg tror imidlertid ikke en slik kontroll er tilgjengelig for Xbox engang, men det alternativet har nok bare blitt inkludert ved porteringen av spillet fra Nintendo Switch.

Ved første øyekast kan dette virke ganske enkelt, det er egentlig bare to knapper som må brukes ettersom det bare er to noter som skal spilles. I utgangspunktet er det også veldig enkelt, og etter å ha varmet opp på den enkleste vanskelighetsgraden følte jeg meg klar til å øke litt. Da blir det selvfølgelig straks vanskeligere, det er fortsatt bare to knapper å holde styr på, men tempoet øker betraktelig og da blir det helt klart en skikkelig utfordring å henge med og holde fingrene i sjakk, jeg føler at jeg trenger skarpere reflekser

Til å begynne med er det 76 forskjellige sanger å spille inkludert, du kan også kjøpe sanger separat, eller det finnes også Taiko Music Pass med over 700 sanger ekstra hvis du føler at det ikke skulle være nok. Av de 76 sangene som er tilgjengelige, er det kanskje ikke noen vi nødvendigvis har på topplistene her i den vestlige verden, men Namco-originalsanger og det jeg antar er japanske poplåter eller kanskje litt K-pop, jeg er veldig ukjent med den sjangeren, så ikke ta mine ord for det. Jeg trodde jeg kjente igjen en sang et øyeblikk da "Bad Guy" kom på, men det var ikke den med Billie Eilish, skjønte jeg raskt. Der jeg i stedet kjenner igjen musikk, er fra den klassiske delen, der blant annet Beethovens femte er inkludert i tillegg til en rekke andre klassikere. Det er også mye spillrelatert musikk for nostalgikerne fra spesielt den japanske spillverdenen, som Super Mario Bros.-temaet og Mega Man, noe som er hyggelig, men ellers er det dessverre svært få melodier jeg kjenner igjen.

I denne typen spill er det selvfølgelig viktig at spillkontrollen er strammere enn sykkelbuksene på en sumobryter, og heldigvis kan jeg bare klage over min egen manglende evne og trege reflekser når jeg spiller. Når jeg spiller easy og normal, går det som regel ganske bra, men hvis jeg hever vanskelighetsgraden, blir det som tidligere nevnt betydelig tøffere å treffe alle tonene. Men det er ikke urettferdig på noen måte. Det hadde nok vært lettere om det hadde vært sanger jeg faktisk kjente igjen og kunne, men med litt innsats tror jeg at jeg kan mestre dette ganske bra etter hvert. Som med mange andre ting er det lett å plukke opp og begynne å spille med det enkle arrangementet, men vanskelig å mestre. Det krever heller ingen tutorial, det er bare å lære seg hvilke knapper man skal bruke og så komme i gang og spille.

Det er selvfølgelig en historie involvert også, men den er absolutt ikke noe oppsiktsvekkende eller direkte dyp, men det er heller ikke noe jeg hadde forventet. Det er et ganske enkelt oppsett, og i rollen som Don-chan drar du til den fiktive byen Omiko hvor du rett og slett må bli den aller beste Taiko-mesteren. Det er ikke så mye mer enn det, og noen ganger er det akkurat nok, men det blir litt spredt og rotete ettersom det ikke er noen tydelig historiemodus, og jeg føler at det hadde vært litt mer flytende hvis du hadde valgt å gå den veien i stedet. Men dette er så fullt av sjarm og moro at det egentlig ikke spiller noen rolle, det er ikke noe jeg fokuserer mye på i det hele tatt.

Taiko no Tatsujin Rhythm Festival har potensial til å underholde i det som føles som endeløse timer. Ikke minst takket være det faktum at du kan kjøpe 700 sanger hvis du ønsker det, men også takket være at det finnes så mange spillmoduser å velge mellom der alle underholder på sine egne premisser. Jeg er virkelig sjarmert av det, og det er lekent i alle moduser, pluss at det er like gøy å spille alene som det er å spille med venner i sofaen eller på nettet. Jeg har aldri spilt noen av Taiko-spillene før, selv om serien har eksistert i over 20 år, men det føles absolutt som om dette setter lista ganske høyt. En veldig hyggelig overraskelse for meg, men det er fullt mulig at gamle fans av serien ikke vil ha så mye nytt å hente her.