Tales of Kenzera: Zau

Ori and the Blind Forest, Ori and the Will of the Wisps, Hollow Knight, The Messenger, Rogue Legacy 2 og årets Prince of Persia: The Lost Crown. Vi har blitt velsignet med mange fantastiske 2D-action-/plattformspill de siste årene, så det er vanskelig for nye spill å slå gjennom til det øvre sjiktet i disse dager. Presentasjon, kontroller, leveldesign, kamper osv. Alt må være bra for å tilfredsstille privilegerte spillere. Derfor tror jeg at det fornøyelige Tales of Kenzera: Zau raskt vil forsvinne i skyggen av 2024s andre fantastiske spill.

Jeg får dårlig samvittighet av å begynne slik, for Abubakar Salim har stadig fremhevet at Tales of Kenzera: Zau er inspirert av sorgen etter å ha mistet faren sin, men det er ikke noe spesielt med dette spillets historie. Alle som har opplevd at noen som sto dem nær har gått bort eller bare tenkt på det vet hvor denne fortellingen vil ende etter fem minutter. Det betyr ikke at den er direkte kjedelig. De fleste vil kunne kjenne seg igjen i den unge sjamanen Zaus reise for å beseire og fange tre ånder for at døden selv skal gjenopplive faren hans. Hver eneste dialog og boss fikk meg til å tenke tilbake på mine egne erfaringer med døden, og det vil åpenbart påvirke noen mer enn andre. Mitt eneste problem med dette er at Tales of Kenzera: Zau ender opp med å bli veldig forutsigbart og forglemmelig, selv om det er gøy å lære om swahilikulturen.

Det samme kan sies om gameplayet. Her må undertegnede bemerke at jeg foretrekker veldig reaktive figurer i plattformspill. Noen av de beste i klassen er Dead Cells og Hollow Knight, fordi de reagerer på det meste jeg gjør med en gang, uansett situasjon. Tales of Kenzera: Zau føles ekstremt tregt og lite responsivt i forhold. Kommandoene mine tar rett og slett for lang tid å registrere når jeg spiller på PlayStation 5, og det hjelper ikke at Zau knapt reagerer når han hopper. Det er bra for deg som kanskje er mindre erfaren med denne typen spill enn undertegnede, for det gjør det enklere å hoppe mellom vegger og andre mer komplekse plattformsekvenser. For mer erfarne spillere blir det derimot en smule simpelt og langtekkelig. Å ha områder med hindringer som føles som fyll for å nå 10-timersmerket for Platinum-jegere på PlayStation er bare den utløpte kremen på toppen av kaka.

Nå høres jeg nok i overkant negativ ut, for det er i grunn ikke så ille når man venner seg til det og spiller på spillets premisser. Å løpe, hoppe og fly gjennom nivåene uten å bli svett er ganske forfriskende etter å ha spilt mer utfordrende titler. Bare det å se de vakre fargene og de mange iøynefallende omgivelsene fly forbi mens vakker musikk spilles i bakgrunnen er en avslappende opplevelse som passer for en rolig kveld. I hvert fall frem til du støter på fiender.

For et aspekt Tales of Kenzera: Zau faktisk utmerker seg på sammenlignet med noen av sine konkurrenter er kampene. Du møter ikke akkurat et mangfoldig utvalg av fiender her, men selve systemet er ganske morsomt og engasjerende. Det å sømløst bytte mellom Sun- (nærkamp) og Moon- (langdistanse) maskene og samtidig blande inn en flott dash/dodge, en isball som fryser fiender og de spesielle superangrepene som kan utslette alt på skjermen hvis de times og brukes riktig er fengslende. Vi snakker ikke om noe på høyde med God of War, Dead Cells eller andre førsteklasses kampsystemer her, men det er uten tvil den beste delen av dette spillet.

Joda, jeg har gitt plattformingen litt ros, men feilene stopper ikke med trege og lite responsive kontroll som kan være årsaken til det noe lineære og enkle nivådesignet. Et element som alle såkalte Metroidvania-spill må få til er kartet, og på dette området svikter Tales of Kenzera: Zau totalt. Å ha små versjoner av omgivelsene representert på kartet litt kult, men å ikke kunne se eller markere områder du ikke har tilgang til ennå er et enormt feilskjær. Jeg hadde nok brukt et par timer til på å lete etter de siste samleobjektene hvis det ikke hadde vært for at hver del av kartet er relativt lite og holder styr på hvor mange jeg manglet i hver enkelt. Dette forhindret likevel ikke at frustrasjonen bygget seg opp da jeg gikk tilbake til et område med en ny ferdighet, bare for å innse at det uutforskede området krevde en annen ferdighet som jeg ville få senere.

For å gjøre en lang historie kort: Tales of Kenzera: Zau er et morsomt spill som passer best for deg som er litt ny i sjangeren og/eller ønsker å reflektere over sorgens ulike stadier. De som er ute etter mer har mange bedre alternativer der ute, for lite følsomme kontroller, ganske enkelt nivådesign og et forferdelig kart er mangler man bare ikke kan ha når konkurrentene tilbyr noe så mye bedre. For å avslutte med å si noe jeg vet mange vil bruke for å oppsummere opplevelsen i podcaster: Det er et godt PlayStation Plus Extra-spill, ikke mer enn det.