Tempest Rising

Kjenner du til titler som Warpaws, Combustion eller Kingpin Reloaded? Det gjorde ikke jeg heller. Det er nok mer titler som Ancestors Legacy og Ghostrunner som du kjenner igjen fra danske Slipgate Ironworks, selskapet bak det nyklassiske RTS-spillet Tempest Rising.

Tempest Rising er en hyllest til det klassiske RTS-spillet Command & Conquer, og med "hyllest" mener jeg en ekstremt åpenbar og ikke særlig subtil referanse og inspirasjonskilde. De har ikke sett på andres hjemmelekser, de har åpenbart valgt å hedre en svunnen tid og den mest sentrale aktøren på feltet på den tiden, og det fremstår som både ærlig og hederlig.

Før man blir for begeistret over at et lite studio har klart det og nå har en ferdig utgivelse, skal det sies at de ikke legger skjul på at de er en del av Saber Interactive, og dermed Embracer, som tross alt har mye muskler å spille med når det gjelder dataspill generelt. Når det er sagt, er dette spillet, som vi kommer til å snakke mye om, ganske imponerende ut fra en rekke parametere, og det faktum at et relativt lite studio har levert denne opplevelsen er bare ganske vilt.

Spillet koster forresten en tredjedel mindre enn vanlig - €40 på Steam i stedet for €60. Hatten av for å gå den andre veien, nå som gale mennesker har bestemt seg for at € 90 for et spill er en akseptabel pris. Ja, du kan også få en Deluxe Edition, men jeg synes det er flott at det ikke er noe press når det gjelder gameplay for å kjøpe en dyrere utgave av et spill, fordi det "bare" er kosmetiske endringer og litt tidlig tilgang. I tillegg synes jeg det er flott at det var en demo tilgjengelig - de to første nivåene for de to spillbare fraksjonene. Det er slik du gir folk en smakebit av hva du tilbyr.

Men tilbake til spillet. Det er klassisk på alle måter. Det har vært en atomkrig etter Cubakrisen, tredje verdenskrig har funnet sted, det finnes en kritisk ressurs kalt Tempest som alle vil ha tak i, og spillet har to stridende parter som du kan kontrollere. Vi vet allerede om en tredje, som vil komme senere, ettersom den er godt dokumentert i spillet. Hvert nivå spilles separat med klart definerte mål, og det er små filmsekvenser animert med grafikk, klær og til og med stemmeskuespill som minner om Command & Conquer: Red Alert. Å ja, og året det foregår i, er 1997.

Det er ingen helter her, for å være ærlig. På den ene siden har vi Global Defence Force, NATO på steroider, som er militært sterke og som trives med å samle inn etterretning. Det handler i stor grad om å få synergi ut av troppene dine, ettersom spillmekanikken deres handler om å markere mål og bringe ulike typer enheter sammen som forsterker hverandre. For eksempel kan én enhet markere et mål, en annen skyte, og en tredje kan logge seg på det samme målsøkingssystemet og øke presisjonen og rekkevidden på angrepene dine. Min favorittenhet er deres Riot Van, en bil som ikke dreper, men som bedøver fienden slik at de andre enhetene dine kan drepe. For vi er egentlig ikke militære, vi er bare politi, politi med tilgang til luftbombing og selvdrevet artilleri.

Mot dem har vi Tempest Dynasty. Det er en tykk østeuropeisk aksent i dette konglomeratet av styrker fra Øst-Europa og Asia, der det er flest Tempests, ettersom tredje verdenskrig rammet dem hardest med atombomber. De tror - kanskje ikke helt urettferdig - at Tempest som vokser i landene deres, er deres, og det er helt klart en feil. Akkurat som lignende grupper i andre spill bruker de farlige teknologier som er eksperimentelle, men kraftfulle. Når du bruker missiler som selvforsvar for kjøretøy, sier det alt. Hvis du vil ha et mer mobilt militær, eller flammekastere, er dette fraksjonen du skal velge, og jeg elsker deres Tempest Sphere, en mega selvrullende sfære.

Kampanjen er absolutt underholdende, åpenbart rimelig lineær, og aldri for lett eller for vanskelig. Så poeng for det. Det er viktig å motvirke fiendens tropper, da det er synergier i det meste, og alt har en sterk og en svak side. Det er et tak på antall enheter, og selv om det er litt irriterende, er det sjelden det nås. Flere interaksjoner med terreng og omgivelser hadde vært fint, men det kan også bli for mye, og derfor er det flott at det er ganske klassisk her. De to sidene spiller ganske forskjellig, og de passive troppene - ingeniører, teknikere osv. - gir mulighet for relativt avansert taktikk og bruk hvis du blir vant til å gjøre litt mikromanagement. Du oppgraderer vanligvis mellom oppdragene, så det er viktig å ha en grov idé om hva du liker å gjøre generelt, og så oppgradere mot det.

Det finnes en klassisk Skirmish -modus der du spiller mot AI på egendefinerte kart. Det er ikke så mange, men det kommer nok etter hvert. Det er ganske mange flere kart i flerspiller, enten 2v2 eller 1v1, men online var ikke tilgjengelig da jeg testet spillet, så jeg kan ikke si noe om denne delen siden jeg gikk glipp av den åpne demoen i begynnelsen av året. Beklager for det.

Kontrollene er generelt gode, men det er et par små ting som frustrerer meg. Jeg savner å kunne dobbeltklikke på en enhet og deretter automatisk velge alle enheter av samme type, og jeg har bare så vidt blitt vant til å kunne bevege skjermen med WASD-tastene.

Lydsporet er imidlertid ganske bra. Det fanger stemningen og følelsen fra de gamle Command & Conquer -spillene veldig godt, og det er ikke uten grunn, for det var først mens jeg leste denne teksten at jeg ble klar over at teamet bak består av Frank Klepacki, som komponerte C&C, og ikke minst en stor gruppe komponister som er kjent for å lage musikk til disse militære RTS-spillene også.

Kort sagt er Tempest Rising akkurat det det gir seg ut for å være: En moderne og solid versjon av C&C. Liker du den typen spill, vil du elske dette.