Destroy All Humans!

Et eller annet sted hadde jeg regnet med noe mer, da jeg trakk på meg den sølvglinsende romdrakten og la i vei som Crypto Sporidium i Destroy All Humans. Som fremmed fra rommet med enorme speilblanke hav som øyne, et heftig arsenal av kulørte våpen, og evnen til å flytte ting med tankerne var jeg klar til å nedlegge hele menneskeheten for min grusomme vilje. Når det passet meg, kunne jeg så lett som ingenting flå ryggraden av en forbipasserende usling og så sprute ut i min mest diabolske latter, mens de andre innbyggerne ble likbleke og flyktet i alle retninger som en flokk forvirrede sauer. Ingenting kunne røre meg og ingen, selv ikke militæret, ville kunne stoppe meg hvis jeg på et eller annet tidspunkt ble lei av å se på Chicago, og jevnet det med jorden ved hjelp av min dødsstråle.

Destroy All Humans er dessverre ikke spillet som oppfyller mine skjulte drømmer om verdensdominans. I stedet for å være jordens nye fyrste, er jeg redusert til en intergalaktisk løpegutt som skal ødelegge fem antenner, drepe ti kvinner og bombe et par bygninger, før jeg får lov til å lande et nytt sted og gjøre det samme igjen. Jeg lurer på akkurat hva Pandemic Studios tenkte på da de tok en så god spillidé og gjorde den så innmari ensformig, men det er nøyaktig det Destroy All Humans ender med å være.

Men før vi legger ut om hvorfor spillet ikke er det beste siden ferdigoppskåret så bør det knyttes et par setninger til hva Destroy All Humans gjør bra - for det er ikke en ubetinget dårlig opplevelse å sette seg ned med den romreisende tyrannen Crypto Sporidium 137. For det første er stemningen eminent. Pandemic Studios har virkelig fanget den lille amerikanske sovebyen med alt hva det innebærer. Kommunistangsten er på sitt høyeste, rock & roll er noe djevelen har skapt og fjernsynet er i sin aller tidligste fase. Ned fra himmelen kommer så du i skikkelse av Crypto, en fremmed som er på jakt etter menneskelig DNA for å få Furon-rasen tilbake på rett spor. Guidet av moderskipets instrukser slippes du ned på bakken ikke langt fra en landsby, og så er det bare å sette i gang å høste noen hjerner.

Ved første øyekast minner spillet ganske mye om en litt sprø utgave av Grand Theft Auto. Landskapet bukter seg så langt øyet rekker; du kan gå hvor du vil og gjøre hva du vil, men for hver gang du skyter, lemlester eller på annen måte forgriper deg på befolkningen, så stiger beredskapen. Først ankommer de lokale betjentene, deretter militæret, og hvis du er helt bajas, så kommer de sorte dressene, bedre kjent som Majestic 12. Som Crypto kan du både bruke dine enorme tankekrefter og våpen til å gi dem en pinefull død. Jeg fikk både kastet rundt med kuer, forvandlet meg til en lokal betjent og jevnet et mindre tivoli med jorden i løpet av de første par timene. Men så gikk gassen rett og slett ut av ballongen.

For mens grunnessensen i Destroy All Humans er mer enn i orden, så mangler det en god porsjon vitaminer på det spillmessige området. Oppdragene minner altfor raskt for mye om hverandre, og det jeg gjorde for en halv time siden, sitter jeg fortsatt og holder på med ti timer inne i spillets historie. Briefingene ligner mer og mer på hverandre og er som regel noe med å scanne et visst antall mennesker, skyte en porsjon politibetjente og så sette seg til rette i romskipet for å brenne ned store deler av landskapet. Heretter er det tilbake til moderskipet, og så kan det hele starte forfra et annet sted. Fra tid til annen kan du kjøpe oppgraderinger til våpnene og UFOen, men det endrer ikke i noen særlig grad ved verken oppdragene eller måten du velger å løse de ulike utfordringene - og dermed blir det som skulle ha vært morsomt både ensformig og uinspirerende. Tenkehatten har ganske enkelt ikke sittet lenge nok på hodet til gutta fra Pandemic Studios.

Visuelt halter Destroy All Humans også litt. PlayStation 2-utgaven har en av de lengste loadetidene jeg kan har sett, og når man på et oppdrag roter seg bort og må starte forfra, så er det igjen en ekstrem lang ventetid. Bedre blir det ikke når det tekniske nivået avslører sine mangler. Husene får ikke deres mest detaljerte overflater før man kommer helt tett innpå, og den løpende innhentingen av landskapet er heller ikke alltid så innmari lur som den burde være. Det er i det hele tatt skuffende at en så stabil utvikler lener seg så tungt mot en haltende motor, når de har levert to perler i henholdsvis Full Spectrum Warrior og Mercernaries.

Allikevel vil jeg ikke avskrive Destroy All Humans helt. Humoren er fet, gal og ekstremt godt levert gjennom et solid stemmearbeid, og designet som støtter seg på 50- og 60-tallets monsterfilmer sitter som det skal. Selv styring og kamera fungerer upåklagelig. Det er spennvidden i gameplayet som mangler. Uansett hvor mange dødsstråler og elektriske sjokk jeg sender mot jordens befolkning, så er og blir det utrolig ensformig i det lange løp. Men nå vet vi da at det er liv der ute. Trist at det bare ikke er mer spennende.