The Bikeriders

Austin Butler, Jodie Comer og Tom Hardy i en film om en stadig mer voldelig motorsykkelgjeng i det amerikanske Midtvesten. Som en såkalt "elevator pitch" er det ikke mye her som ikke begeistrer meg og fyller meg med voldsom forventning, og det er også nettopp dette som gjorde at jeg satt igjen med en litt sur smak i munnen etter å ha sittet gjennom The Bikeriders under to timers historie.

Denne filmen er, i likhet med manusforfatter og regissør Jeff Nichols' tidligere arbeider, litt av en karakterstudie mer enn noe annet. Det er en filmatisering av Danny Lyons bok med samme navn, som følger hendelsene på Vandals Motorcycle Club og dokumenterer hvordan de gikk fra en ydmyk og ganske ærlig begynnelse til å bli et forbryterparamount i Midtvesten med utallige medlemmer. Filmen utforsker denne omtrent åtte år lange perioden ved å fokusere på tre hovedpersoner; Hardys klubbgrunnlegger Johnny, Butlers unge og gale medlem Benny, og Comers Kathy, Bennys elskerinne og kvinnen som tydelig ser klubben gå fra å være en familie til å bli et forbrytersyndikat. Disse tre karakterene er utrolig detaljerte og veldefinerte, men de mangler også litt energi, noe som legger et press på tempoet i The Bikeriders.

Denne filmen er nemlig fantastisk spilt, med nyanserte og gode prestasjoner med hovedrolletrioen i spissen, men den har heller ikke så mye annet å by på. Historien har sine øyeblikk, særlig når gjengen treffer sine viktigste vendepunkter mot en kriminell fremtid, men den sliter også med å holde på seerens oppmerksomhet gjennom hele spilletiden. Til å være en film som objektivt sett er ganske kort til å være et drama, føles det som om den fortsetter i det uendelige, og kanskje skyldes det at det skjer så lite, eller at det ikke er så mye annet enn kjernetrioen av karakterer som er verdt å fortelle eller følge. Uansett har The Bikeriders klare problemer med tempoet, problemer som ikke kan reddes av at skuespillerne beviser sin fortreffelighet.

Det er særlig Comer som skiller seg ut blant de øvrige. Butler er bra som Benny, men også han leverer samme type prestasjon som vi har sett fra skuespilleren før, der han presenterer en stille, men grublende type som damene faller i svime over. Det samme kan sies om Hardys Johnny. Hvis du har sett hans tolkning av Kray Twins, vet du at Hardy sjelden skuffer her, men også her gir han den samme barske, men likevel dominerende karakteren, om enn med Chicago-dialekt på toppen. Comer er showets stjerne. Dronningen av aksenter, som hun er blitt kalt, er den mest troverdige og ekte personen i hele rollebesetningen, og selv om historien ikke handler om Kathy, blir man mest fengslet av denne kvinnens beretning om hendelsene og hvordan hun oppfattet vandalenes fall fra nåde. Dette er Comers verden, og vi lever bare i den.

Jeg setter pris på at dette er et rendyrket drama uten behov for spesialeffekter eller green/blue screens. Dette er on-set-arbeid der skuespillerne bare får i oppgave å gjøre det de er best til, og The Bikeriders trives med det. Men det er heller ikke den letteste av klokker. Det må være mer å tygge på her, ellers vil du slite med å holde fokus før rulleteksten til slutt ruller. Det virker som om Nichols også har hatt noen problemer med å presentere noen av kjerneelementene i historien, for den kanskje største og viktigste utviklingen i hele filmen er i stor grad foregrepet, men overrasker ikke når den kommer. I bunn og grunn blir kraften tatt ut av slaget før det lander.

Men alt i alt er The Bikeriders et helt greit drama. Den vil ikke imponere eller ta deg med storm, men det er elementer, hovedsakelig knyttet til prestasjonene, som skiller seg ut og imponerer. I en tid med ganske skitne spesialeffekter som slukes opp og overvelder film, er dette litt frisk luft, selv om den ikke helt holder landingen.