The Blood of Dawnwalker

Etter utgivelsen av Cyberpunk 2077 vinteren 2020 var alle øyne rettet mot CD Projekt RED, og særlig mot de unike omstendighetene som førte til det som kanskje var en av de mest kontroversielle lanseringene i spillhistorien. En intern granskning førte til at en av studioets absolutte kreative «kraftpakker», Konrad Tomaszkiewicz, forlot studioet; kort tid etter grunnla han sitt eget studio, Rebel Wolves, som i dag er et studio «født av en kjærlighet til rollespill» og ligger bare noen få timers kjøretur fra CD Projekt REDs hovedkvarter i Kraków.

Jeg begynner på denne måten fordi det er utrolig enkelt å ta opp kontrolleren og relativt raskt konkludere med at * The Blood of Dawnwalker * minner om *The Witcher 3: Wild Hunt* på en rekke ganske vesentlige måter. Riktignok er settingen annerledes, og det samme gjelder spillets oppsett, men viktigst av alt: grunnlaget for sammenligningen virker noen ganger smigrende, og til tider litt mer enn det.

Samtidig er imidlertid The Blood of Dawnwalker et av de mest interessante eksperimentene når det gjelder å bryte med strukturen og sammensetningen i den typiske åpne verdenen, og måten vi forstår både spillets design, historiefortelling og vårt forhold til våre egne handlinger i spillet på. I den forstand finnes det en utrolig spennende dualitet her; et spill som på den ene siden lener seg litt for tungt på det som har kommet før, samtidig som det introduserer banebrytende nye løsninger på velkjente utfordringer.

Men fremfor alt er « The Blood of Dawnwalker et av årets absolutt beste spill, uavhengig av konteksten det er satt inn i. Ja, dette spillet er alt du har håpet på, og mer til.

Spillet utspiller seg i en fiktiv dal, Sangora, som ligger i Karpatene på 1400-tallet. I tillegg til alle de andre presserende, livstruende problemene som livet i fjellene på denne tiden byr på, har en rekke vampyrer flyttet inn, avsatt adelen og innført nye lover og rammeverk som, samtidig som de vender den tradisjonelle maktstrukturen på hodet, krever nye ofre fra et allerede sultende og undertrykt folk. Til å begynne med kidnapper vampyrherskeren, den regjerende «knyaz» Brencis, familien din og utsteder et dekret om at de, sammen med andre, skal henrettes om 30 dager for å markere hans kroning. Du, Coen, en «Dawnwalker», har bare denne begrensede tidsrammen på deg til å stoppe ham, ved å sette i gang et opprør, forberede deg selv og utstyret ditt og finne dine allierte. Klokken tikker, og Brencis venter.

Her står vi naturligvis ansikt til ansikt med et av de mest innovative konseptene i The Blood of Dawnwalker: spillets forhold til sitt eget innhold og til tiden. Du har 30 dager, og praktisk talt alle meningsfulle handlinger tar tid å gjennomføre. Vil du forstyrre operasjonene til en av Brencis’ vasaller? Det kan koste tre tidsenheter, og du har 10 av disse om dagen og 10 om natten. Det tar tid å fordele ferdighetspoeng i ferdighetstreet ditt; både hoved- og sideoppdrag vil kontinuerlig kreve tidsblokker, som teller ned mot familiens forestående død – en død som, for øvrig, ikke er et «game over» av noe slag; spillet vil fortsette selv om du ikke er klar.

Hvordan du bruker tiden din, er i en viss forstand opp til deg. Du kan ta en rask titt på spillets kart og konkludere med at det ser ut og er strukturert som en slags «vampyrversjon av Far Cry 5»; en avsidesliggende dal med en truende skurk som har delt riket sitt inn i separate områder styrt av en vasall, men det er så mye mer enn det. Det er en slags narrativ og strukturell smørbrødskasse, der hver handling får fornyet mening og formål ved å bidra til din beredskap på mange forskjellige måter, men også «koster» deg noe. Det er et strålende konsept som er implementert ganske sømløst. Innholdet er relativt variert. Hver av de tre vasallene har operasjoner du kan forstyrre, noe som fører til en konfrontasjon med hver enkelt. Det finnes legendariske sølvsverd å finne, rustninger å lage, allierte å oppsøke og rekruttere, og tilfeldige sideoppdrag også. De fleste vil bygge opp mot noe større, og forgrene seg ut i spesifikke spor som leder Coen mot avgjørende elementer i handlingen. Det kan virke formelaktig hvis du bare ser på overflaten, men sett i sammenheng, som en sekvens, skaper det en ganske fengende, flerlags fortelling om opprør.

Det er i de finere detaljene at sammenligningene med The Witcher er ubestridelig direkte. Coen er ikke Geralt, men mange av spillelementene gir inntrykk av at de to karakterene er mekanisk beslektede. Coen går som Geralt, dialogen med andre karakterer kan høres ut som Geralt, og hans «Focus Mode» – som fremhever interessante gjenstander – har en slående likhet med «Witcher Senses». Om dette er smigrende, avhenger av ens eget perspektiv, men det er i alle fall tydelig.

The Blood of Dawnwalker Spillet er underbygget av en rekke RPG-systemer som ikke går særlig i dybden, men som støtter kjernemekanikken. Det finnes rudimentær håndverk, det finnes gjenstandsnivåer (i det typiske fargekodede systemet fra World of Warcraft), og det finnes butikker, og selv om ingen av disse aspektene skiller seg ut eller distraherer, kunne man godt ha ønsket seg noen flere meningsfulle avbrekk, for eksempel mer omfattende gåter vevd inn i spillets nivådesign, eller til og med et lite minispill i stil med Gwent – et element de godt også kunne ha lånt fra The Witcher.

Nei, den viktigste måten « The Blood of Dawnwalker kommuniserer med spilleren på, er gjennom kamp, og heldigvis har Rebel Wolves utviklet et ekstremt velfungerende system her som bærer spillet fra start til slutt. Det er en variant av retningsbestemt kamp som ligner på det du opplevde (og knapt aksepterte) i Kingdom Come-serien, men her er det noen flere brukergrensesnittelementer som hjelper med selve signaleringen, og det er flere animasjoner og forbedrede lydeffekter for å sikre at du både lærer å mestre flyten og føler deg som en tøffing samtidig. Ideen er at du parerer fra den retningen fiendene angriper fra, og på samme måte retter dine egne angrep i bestemte retninger. Legg til en hel rekke ferdigheter som forårsaker blødning, lammelse og lignende, og kombinert med noen helt briljante henrettelser, fantastisk krafttilbakemelding i kontrolleren og en «Batman Arkham»-inspirert flyt, er det akkurat slik Tomaszkiewicz tidligere beskrev det: en «dans». Det ser strålende ut, det føles strålende, og en rekke vanskelighetsgrader sørger for at det kan være så utfordrende som du ønsker. Det kunne godt ha vært flere forskjellige typer våpen, men selv med bare et sverd blir det aldri kjedelig.

Coen er en «Dawnwalker», noe som betyr at han er en vampyr som går tilbake til sin menneskelige form om dagen. Dette betyr at du kan dele opp fokuset ditt, ferdighetspoengene dine og din narrative tilnærming mellom to forskjellige veier. Hvis du drikker blod, stiger korrupsjonsnivået ditt, noe som lar deg investere mer i vampyriske evner, men du kan også velge å avstå og ta en annen vei. Denne tilnærmingen påvirker også historien. Hvis Coen har fått skade om natten og derfor er desperat etter blod, kan han uten forvarsel kaste seg, med skum rundt munnen, mot en av spillets hovedpersoner dersom de befinner seg i nærheten; men har du virkelig råd til å ignorere vampyrsiden din fullstendig når det utvilsomt er øyeblikk om natten hvor disse evnene ville vært nyttige? Det er en interessant dynamikk, fordi spilleren blir tvunget inn i situasjoner der fortelling og spillmekanikk smelter sammen ganske sømløst, og der det også står mer på spill i individuelle kampsituasjoner. Hvis du faktisk mister for mye helse i en kampsituasjon mens du spiller som en karakter du bryr deg om, vet du der og da at det vil bli vanskelig å holde sulten i sjakk under dialogen som følger.

Dessuten er « The Blood of Dawnwalker for det meste en ganske imponerende opplevelse å se på. Riktignok kan spillet virke litt brunt, gitt dets geografiske omgivelser, men selv i 40 fps-modus på PS5 Pro, der jeg har spilt spillet (det er også tilgjengelig i 60 fps i tide til lanseringen), er de fleste utsiktene, duellene og scenene gjengitt godt nok til å skape en følelse av innlevelse. Ja, det er flere tekniske feil, kanskje på grunn av bruken av Unreal Engine, men i dette tilfellet er det en relativt liten pris å betale for innovasjonen spillet faktisk byr på, til tross for sporadisk hakkende ansiktsanimasjon eller en NPC som inntar en «T-positur» her og der. Når det er sagt – og jeg føler meg tvunget til å si dette oftere og oftere – kan jeg ikke uttale meg om spillets ytelse på PC. Hvis du ender opp med en varm potet på hendene, ber jeg om unnskyldning på forhånd: det er ikke den versjonen jeg har spilt. På PS5 er spillets versjon 1.0 akseptabel, og det trekker ikke ned helhetsinntrykket.

Da Konrad Tomaszkiewicz endelig avslørte spillet sitt etter at han forlot CD Projekt RED, kalte mange det «The Vampire Witcher», og her i 2026, like før den faktiske lanseringen, er det ikke helt feil. Spillet går et skritt utover å bare være en hyllest, og låner kanskje litt for mange spillelementer fra det legendariske The Witcher 3, men det er vanskelig å ikke bli ganske imponert over hva Rebel Wolves har oppnådd her. The Blood of Dawnwalker byr på innovative løsninger på velkjente designutfordringer som langt større og mer erfarne studioer ikke har klart å løse, og det gjør det med stil, karakter og entusiasme.