Mørket er din største fiende i Rob Savages nye filmatisering av The Boogeyman. På ekte Stephen King-vis manifesterer traumene seg i monstre, noe som gjør filmen til en blanding av psykologisk thriller og spøkelseshusskrekk. Det ender opp med å bli en relativt kompetent skrekkfilm som ikke byr på noen overraskelser og ikke tilfører sjangeren noe nytt.
The Boogeyman Filmen følger en familie på tre der moren nylig har dødd. Dette etterlater faren Will Harper (spilt av Chris Messina) og hans to døtre Sadie (Sophie Thatcher) og Sawyer (Vivien Lyra Blair) traumatiserte og følelsesmessig dysfunksjonelle. Sorgen kommer til uttrykk på ulike måter, og det er farens sorg som er mest ødeleggende for familien. Han er ikke i stand til å snakke om jentenes mor på noen som helst måte, noe som gjør ham følelsesmessig nummen overfor døtrene og skaper konflikt, spesielt med den eldste datteren Sadie, som i motsetning til faren er for fastlåst i fortiden. Familien Harper hjemsøkes av sine traumer, både i overført og bokstavelig forstand, da The Boogeyman - et langbeint og motbydelig monster som trives i mørket - terroriserer familien i hjemmet deres. Nøkkelen til å overvinne monsteret er knyttet til hvordan de håndterer sorgen og om de klarer å gå videre som familie.
Det er faktisk mye som fungerer ganske bra i The Boogeyman. Det sentrale dramaet er troverdig nok, filmen er vakkert fotografert og de tre hovedrolleinnehaverne leverer enormt sterke skuespillerprestasjoner. Skuespillet er spesielt imponerende fordi manuset ofte ikke er så velskrevet. Men Messina, Thatcher og Lyra Blair klarer å gjøre dialogen levende og troverdig gjennom hele filmen. Men gode skuespillere kan ikke redde alt. Filmen tyr til billige gimmicks som reduserer karakterenes handlinger til dumme skrekkklisjeer. Det er særlig i filmens andre og tredje akt at dette blir for mye, og der irriterende avgjørelser bryter innlevelsen og skrekken.
Jeg kunne ikke la være å tenke på Jordan Peeles moderne skrekkklassiker Get Out, som kommenterer de dumme avgjørelsene skrekkfilmkarakterer tar når de for eksempel er alene i et forlatt hus og hører en lyd i kjelleren. Dessverre blir også The Boogeyman offer for disse klisjeene. Det finnes også en relativt utrolig handlingstråd der vi blir kjent med Sadies såkalte venner, som rett og slett er så onde at man nesten burde frykte dem mer enn filmens egentlige skurk.
Men The Boogeyman er også å betrakte som en sjangerfilm. Og sjangerfilmer følger i sin natur de konvensjonene som går forut for filmens sjanger, og denne filmen kjenner sin sjanger godt. Den krysser av for alle de kjente skrekktropene og leverer de fleste av dem med selvtillit og energi. Så på den måten lykkes The Boogeyman med å være en kompetent skrekkfilm som bare ikke klarer å skille seg ut i den mettede sjangeren.
The Boogeyman kommer ikke opp i rekken av Kings beste filmatiseringer, som f.eks.
The Shining, The Mist, or Gerald's Gamemen fungerer likevel som en rimelig effektiv skrekkfilm som kjenner sin tid. Filmen er en underholdende og velsmurt skrekkfilm som lener seg for mye på sjangerkonvensjoner, noe som til tider gjør den litt for ryggesløs.