The Chestnut Man: Hide and Seek

Kastanjemannen var en tvers igjennom kompetent dansk krimserie. Det er det ingen tvil om. Netflix' globale distribusjonsmodell gjorde den til en enorm suksess, med topp 10-plasseringer i over 50 land, men her hjemme representerte den et effektivt, men relativt uoriginalt format, basert på en fortellertradisjon som har eksistert i ... ja, mange år.

Det betyr ikke at serien er noe dårligere av den grunn, men det betyr også at disse narrative, visuelle og strukturelle kjennetegnene er noe vi, særlig i Norden, har vokst med gjennom årene, og som vi etter hvert har lært oss å kjenne svært godt. Kanskje er det også derfor jeg, etter å ha sett den andre sesongen, "Gjemmel", basert på Søren Sveistrups oppfølgerroman om Thulin og Hess, kan si akkurat det samme som da jeg så den første sesongen. Dette er god underholdning på en mer jordnær og lett tilgjengelig måte, og den fungerer som en smakfull, PG-13-aktig introduksjon til "nordiske krimserier" (vi er vel alle lei av sjangerbetegnelsen "Nordic noir"), men ikke mer enn det.

Denne oppfølgersesongen utspiller seg et par år etter avslutningen av Thulins (igjen spilt av Danic Curcic) og Hess' (Mikkel Boe Følsgaard) første sak sammen. En serie kidnappinger, som kulminerer i ondsinnet forfølgelse akkompagnert av et uhyggelig tellerim, tvinger den usannsynlige duoen sammen igjen etter lang tids adskillelse, og det vekker gamle følelser til live. Sammen må de igjen nøste opp i en halvkompleks sak som involverer Sofie Gråbøls rollefigur Marie Holst, og som strekker seg flere tiår tilbake i tid.

Det overordnede plottet er, ikke overraskende, ganske effektivt, og akkurat som i første sesong er det akkurat nok uhyggelige bilder og solid iscenesatt scenografi til å skape en minneverdig katt-og-mus-lek, slik vi har sett den utført så mange ganger før. Det er noen ganske fiffige vendinger underveis, som er sesongens absolutte høydepunkt og representerer et snev av narrativt vågemot som er sårt tiltrengt, med tanke på at resten av den overordnede fortellingen er avhengig av umiddelbar gjenkjennelse for sin underholdningsverdi.

Det er fortsatt små problemer i nærbildet, der enkelte danske serieproduksjoner av en eller annen grunn sliter med å konstruere troverdige, jordnære samtaler. Det er vanskelig å si om det er avvisningen av det teatrale som får det til å virke kunstig, eller kanskje bare litt iscenesatt, men når Katinka Lærke Petersens Sandra sier: "Hei, Thulin, skynd deg bort hit og se på disse politirapportene", oppnår man den motsatte effekten av det som var tiltenkt. I et forsøk på å fremstå som rått, ekte og saklig, ender det opp... ja, lite overbevisende.

Når det er sagt, er det likevel Følsgaard og Curcic som leder an her, og sammen med Gråbøl forankrer de serien med et emosjonelt og effektivt skuespill som resten av rollebesetningen ikke helt kan matche. Særlig Mikkel Boe Følsgaard får sjansen til å gi Mark Hess mye intensitet og dybde, og hver eneste scene med ham i sentrum er i godt selskap.

"Hide and Seek" er solid, pålitelig underholdning, bygget rundt en god krok og fine prestasjoner. Om du, som meg, begynner å se sømmene i denne nordiske krimsjangeren og skulle ønske at noen våget å leke litt mer med hele rammeverket, vet jeg ikke. Men jeg likte denne serien, til tross for at jeg føler at jeg har sett alt før.