The Franchise

Da traileren for The Franchise først dukket opp i feeden min ble tankene mine umiddelbart trukket tilbake til filmen The Bubble fra 2022. The Bubble var et mislykket forsøk på å kapitalisere på parodiering av franchisefilmer og produksjon under COVID, og ble raskt slått av etter 45 minutter i min husholdning fordi den rett og slett ikke klarte å produsere mer enn et stønn. På The Franchise var det imidlertid ett navn som ga meg håp, og det var Armando Iannucci.

Iannucci er her mer knyttet til serien kun av navn, da det er skaperen Jon Brown som leder an. Mannen bak The Thick of It, Veep og The Death of Stalin har likevel et sterkt grep om kjapp, karakterbasert komedie, og har trådt inn på et moderne filmsett for denne nye serien, som skildrer tilblivelsen av superheltfilmen Tecto: Stormens øye. Det er et ikke så subtilt stikk til Marvel, som på en måte føles dårlig timet. Vi vet alle at Marvels nylige anstrengelser i stor grad har mislyktes i å tromme opp den universelle støtten og den objektive milliardsuksessen på kino, så på en måte kunne Iannucci ha fremstått som litt ondskapsfull her, som å sparke en allerede såret hund. Men i stedet for å fokusere på Marvels og andre franchisers fiaskoer, fungerer The Franchise mer som en karakterdrevet sitcom om filmproduksjonsverdenen og de grusomhetene menneskene som jobber i den må tåle, med en god del av de modernismene som Hollywood-ledere og deres franchise-fokus har skapt.

Hovedpersonene er Dan og Dag. Førstnevnte er den første regiassistenten på Tecto, som har jobbet med filmen siden begynnelsen, og er en stor fan av karakteren. Dag har kommet inn som tredje regiassistent, og fungerer på sett og vis som vår POV-karakter gjennom det meste av serien. Hun er virkelig seriens midtpunkt, og leverer stor komedie uten anstrengelse, samtidig som hun er både selvsikker og tafatt. Ordene spruter ut av munnen hennes uten hennes samtykke, og likevel var det ikke en eneste episode hvor hun ikke fikk meg til å le. Det er den samme 30 Rock-humoren, der du kaster mange nok piler på brettet og til slutt treffer blink. Dan er mer som en straight man i The Franchise, han er egentlig ikke særlig morsom selv, men må i stedet gjete kattene som er menneskene rundt ham. Han spilles av Himesh Patel, en skuespiller som hadde gjort alt annet enn å imponere meg i filmen Yesterday, men her er han veldig god. En sterk, sentral figur som ikke føles intetsigende eller kjedelig, til tross for at han ikke er særlig komisk.

Alle skuespillerne gjør en god jobb med sine karakterer. Billy Magnussen er fortsatt et undervurdert fyrtårn av himbo-skuespillere, og Darren Goldstein er like latterlig som han er skremmende som en av Hollywood-direktørene som holder et øye med Tecto. I løpet av de åtte episodene The Franchise har, er det ikke alle som får skinne like mye. Aya Cashs rollefigur føles for det meste forlatt, og det samme gjør Jessica Hynes, men med litt flaks er det en ny sesong på vei for å gi dem litt mer kjøtt på beina.

Dialogen er rask, kjapp og skarp. Jeg vil ikke helt sette den opp mot briljansen til noe som Succession, men jeg synes styrken til The Franchise er ganske lik. Det som starter som en enkel sitcom-komedie, utvikler seg i løpet av sesongen til å bli ganske gripende mot slutten. Ikke på langt nær så dramatisk som historien om Roy-familien, men likevel nok til at man ser på for noe annet enn latter. The Franchise kunne lett ha blitt den samme døde vitsen om og om igjen, og spilt på dumheten i Marvel-universet og forsøkt å få seerne til å føle seg dumme fordi de liker det. Selv om jeg kunne ha ønsket meg litt mer gift fra Iannucci, av den typen vi ser i Veep og The Thick of It, ser det ikke ut til at The Franchise sikter lavt. Det må være vanskelig å skrive noe som tar fra hverandre filmindustrien når man forestiller seg at de som har jobbet med The Franchise har veldig gode venner i den. Aya Cash har for eksempel spilt hovedrollen i The Boys, en serie som for hver sesong kommer stadig nærmere det den satiriserer over.

Franchisens styrke ligger i skildringen av det generelle kaoset i produksjonen. I et hvilket som helst mediemiljø, egentlig. Alt går galt. Alle er underbetalte og overarbeidede, og likevel bestemmer du deg for å gjøre alt på nytt når dagen er omme. Med mindre du tjener millioner som en skuespiller eller en anerkjent regissør, er det et litt umulig spørsmål hvorfor du skulle fortsette å gjøre det, men på den måten er The Franchise også nesten et kjærlighetsbrev til showbusiness. Den går ikke av veien for å skildre den bastardiserte måten franchiser tapper filmindustrien for kreativitet, men til tross for hvor mange ganger karakterene sier at Roma brenner, faller byen aldri. Arbeidet fortsetter, og det er rom for de mer kunstneriske prosjektene der ute til å blomstre, akkurat som det finnes filmer som ser seg selv mer som innhold enn historier.

The Franchise Iannuccis serie er ikke helt på høyde med Iannuccis andre verk, men jeg gleder meg til å se mer av den. Det er vanskelig å tenke seg en nyere sitcom som har kommet og føltes så forfriskende som The Franchise. Vitsene kunne vært mer slagkraftige, skrivingen kunne vært strammere, men så lenge Dag er der, har jeg det gøy. Etter hvert som Jon Brown finner fotfeste i potensielle fremtidige sesonger, kan The Franchise bli en viktig sitcom på sikt.