The Glass Dome - Første sesong

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har både lest og ikke minst sett akkurat denne historien. En vellykket datter/sønn som en gang har unnsluppet en plaget oppvekst i et klaustrofobisk bygdemiljø vender hjem for å bistå i en problematisk politietterforskning på sitt fagfelt. Vi har alle sett det før. Ikke minst i The Hunters...

I The Glass Dome møter vi Lejla, en talentfull FBI-profiler bosatt i San Diego, som i innledningen får en telefon fra adoptivfaren Walter som forteller at moren har gått bort etter en sykdomsperiode. Hjemme i den lille svenske bygda Granås blir det klart at Lejlas beste venninne er blitt myrdet, og at også hennes ni år gamle datter er blitt kidnappet, noe som vår hovedperson i høyeste grad kan relatere seg til og som berører henne dypt. 23 år tidligere ble også hun kidnappet og satt i en pleksiglasscelle i en kjeller, før politiet til slutt fant henne og overleverte henne til en fosterfamilie i Granås.

Vel hjemme er livet på landet som det alltid er i disse seriene. Rå og høyrøstede folk med uregistrerte jaktvåpen, en stresset politisjef som plages av anklager om nepotisme, og vennskap som har tatt skade av 14 års fravær. Lejla er imidlertid skarp nok til raskt å gjøre seg uunnværlig for de uvitende politifolkene på landsbygda, og sammen med sin pensjonerte politisjeffar Walter setter de i gang sin egen lille etterforskning for å finne den kidnappede jenta, noe som fører dem dit ingen av dem hadde trodd de skulle ende.

The Glass Dome er skrevet av Amanda Högberg, men når serien starter står det med stor skrift at den er basert på et verk av forfatteren Camilla Läckberg. Manuset er som sagt svært typisk og låner nesten hvert eneste lille aspekt som utgjør både grunnhistorien og noen sidespor fra andre krimfortellinger, eller krimthrillere (i bokform). Her mangler det originalitet, og i stedet har man på manusfronten bare spilt på det sikre, skrevet dialog som kan forutsies til siste stavelse, og brukt en utrolig smal fortellerstil som stort sett alltid bare kretser rundt fem eller så personer. Spenningsfølelsen og klaustrofobien som konseptuelt følger med en detektivhistorie av denne typen er aldri til å ta feil av. Men det blir så flatt og så fattigt på omfang og skala, at det fokuset som i stedet har godt av å skaleres ned og snevres inn, også lider under for stramme rammer og monotone tankerekker.

Heldigvis er skuespillet stort sett veldig bra. Léonie Vincent er svært god i hovedrollen og klarer å formidle mørket og smerten hun bærer på med klasse og uten å overdrive. Hun spiller sin rolle som Lejla med fokus og tilbakeholdenhet, men uttrykker likevel en sårbarhet under overflaten. Minst like god er Johan Hedenberg som den pensjonerte politimesterfaren Walter, og det merkes at han er i en liga for seg selv. Johan Rheborg snubler et par ganger i rollen som Percy, og hans prestasjon mangler tilstedeværelse og fremfor alt intensitet, men det gjør ikke så mye.

The Glass Dome Filmen er ikke unik, og den er heller ikke spesielt spennende, men den er akseptabel takket være grei regi og godt skuespill fra Vincent/Hedenberg.