The Killer

Jeg vil begynne med å informere deg om situasjonen mellom meg og David Fincher. Du skjønner, vi er venner. Nære, nære venner som har kjent hverandre lenge og som jevnlig roser hverandres arbeid. Eller nei, det var feil. Helt feil. Herr Fincher vet egentlig ikke hvem jeg er og har ingen anelse om det tullet jeg daglig sprer i tekstform, men jeg kjenner ham godt. Eller ja... Nei. Det var også feil. Jeg kjenner selvsagt ikke David som person, men jeg er det mange vil kalle en Fincher-fanboy. Jeg elsker The Game. Jeg elsker Seven. Jeg elsker Fight Club. Jeg elsker Gone Girl. Jeg elsker Mindhunter. Jeg elsker The Social Network, og så er det ikke vanskeligere enn at hvis du ikke gjør det - du kan klippe av en eller to karakterpinner her. For Fincher er min husgud, rett og slett.

Basert på den franske tegneserien Le Tueur (Jacamon/Matz) handler The Killer om en navnløs leiemorder, spilt av Michael Fassbender, som i åpningsscenen venter på innsjekkingen på hotellet til et "mål" som av grunner som aldri blir avslørt skal myrdes. Jobben går galt, det blir skikkelig rotete og The Killer tvinges til å flykte i vill panikk. Deretter prøver arbeidsgiveren hans å skjule alle spor ved å hyre inn to andre leiemordere som får i oppdrag å sende vår navnløse leiemorder til dødsriket. Det er aldri spesielt voldelig (minus en skikkelig omgang inne i et hus i Florida), men det er alltid fascinerende interessant og nydelig.

Fassbenders iskalde morder er like kalkulerende som han er intelligent, og slik han beskriver seg selv, lever han etter noen enkle regler og tilnærminger til den svært krevende jobben med å reise rundt i landet og drepe andre mennesker. Hold deg til planen. Avvik aldri. Aldri improvisere. Ikke stol på noen. Ikke gjør noe du ikke får betalt for. Føl ingen empati. Fincher bygger opp en utrolig stilig noir-verden i måneskinn og flakkende lys fra lysstoffrør inne i det halvferdige kontoret der The Killer gjemmer seg.

Filmen som helhet fortelles utelukkende fra The Killer sitt perspektiv, og det er et innblikk i et liv uten relasjoner utover arbeidsgiveren og ofrene han dreper, som vi får lov til å ta del i. Mye handler om å gå i ett med mengden. Å bruke folkemengder og visuell anonymitet som forkledning. Mye handler om å vente. Speiding. Vente. Å observere. Når det går hett for seg, er det ofte så kaldt og realistisk udramatisk, noe som selvsagt er det stikk motsatte av hvordan denne typen thriller vanligvis ser ut. Her er det ingen 800 meter lange snikskytterdrap, ingen biljakter eller hopping mellom hustak. Glem også karatespark og bazookaer. Fassbenders morder foretrekker en lyddempet Glock på grunn av dens pålitelighet og relativt lave vekt. Han er systematisk, ultranøyaktig, forsiktig og erfaren på en måte som får meg til å tro på karakteren uten å tvile eller nøle. Fassbender er veldig god her.

Fotograferingen av Erik Messerschmidt (Mank, Mindhunter) er kanskje den beste delen av denne filmen. Hvert eneste bilde kunne vært innrammet, og måten han (og Fincher) utnytter det naturlige lyset fra gatelys, lommelykter og frontlykter fra forbipasserende biler på - er intet mindre enn fantastisk. Men hvor bra er den egentlig? Virkelig? The Killer er ikke Finchers beste øyeblikk. Langt ifra. Slutten føles avkortet, og jeg skulle gjerne ha sett mer her, en dypere innsikt. Men det er en iskald, superkul, ultrastilig thriller som underholder og fascinerer.