I årevis har utviklere gjort sitt beste for å fange magien i The Legend of Zelda i sine spill. Dette har ført til en mengde nydelige og fornøyelige spill opp gjennom årene, men vanligvis er det få som når de samme høydene som Nintendos ikoniske serie. Dette kan virke som en merkelig måte å begynne en anmeldelse av et AA-actioneventyrspill på, men det er faktisk veldig relevant, for Twirlbound's The Knightling er nok et beundringsverdig forsøk på å knekke The Legend of Zelda -koden.
Spillet dreier seg om en ung, lite snakkesalig og liten helt som tar på seg den enorme utfordringen det er å redde et fantastisk rike. For å gjøre dette bruker han et signaturvåpen som han bruker til å bekjempe fiender, enten de er mennesker eller monstre, og til å løse gåter i omgivelsene ved hjelp av kreativ plattforming og strategisk gåteløsning. Høres det kjent ut? Det er fordi The Knightling er omtrent så Zelda-aktig, eller i det minste moderne Zelda-aktig, som et spill kan bli, og det er ikke et stikk i det hele tatt, bare en måte å forstå hva slags spill Twirlbound har kokt sammen her.
Så ja, ideen er å redde verden som en helt som ingen egentlig forventer mye av. Denne byrden blir lagt på skuldrene dine når den store ridderen av riket, Sir Lionstone, forsvinner, og etterlater deg i besittelse av hans berømte skjold, et veritabelt og dyktig verktøy som brukes til kamp og utforskning. Da du forteller de lokale kongelige om ridderens forsvinning, får Knighting (en væpner) vite at riket er i fare, og mange lar seg ikke forstyrre av denne utviklingen, noe som får ham til å bevise sitt verd ved å hjelpe lokalbefolkningen og vinne deres tillit, og til slutt setter han ut for å redde landet fra ødeleggelse. Det er et ganske enkelt plott å stille seg bak, et plott som er drevet av typiske stereotyper og narrative troper, men alt sammen levert på en måte som holder deg underholdt og engasjert, og nysgjerrig nok til å fortsette å trykke videre.
Sannheten er imidlertid at den delen av The Knightling som vil vekke din interesse mest, er selve spillopplevelsen. Twirlbound har designet et system som oppmuntrer spilleren til å løse oppgavene på sin egen kreative måte. Du kan kombinere ulike handlinger og teknikker i kamp for å overvinne de forskjellige truslene, bevegelsessuiten og evnene er utformet på en slik måte at utforsking er morsomt og spennende, og miljøgåtene har den rette balansen mellom vanskelighetsgrad og lettfattelighet. Det er en balanse som Twirlbound har mestret, og som gjør verdenen i The Knightling til en fryd å utforske, et sted der du faktisk vil være mer interessert i å vandre utenfor allfarvei enn å følge hovedhistorien.
Hva er på toppen av akvedukten? Hvor langt kan jeg skli uforstyrret? Hva skjer når jeg spretter på disse glødende soppene? Hvilke hemmeligheter skjuler denne hulen? Hva er det bak døren som krever at jeg løser et puslespill for å flytte utstyr? Det er mange grunner til å finne hemmeligheter og gåter som kan fylle tiden din, pluss bevegelsesutfordringer å mestre, og dette er bare noen av de største godbitene og skattene i The Knightling.
Men når det er sagt, er ikke alt bare solskinn og regnbuer. Det er flere elementer i spillet som ikke helt lander, eller som brukes i så stor grad at de blir slitsomme. For det første er ikke oppgraderings- og progresjonssystemet spesielt inspirert. Når du utforsker verden, finner du glødende kuler på Pride som i praksis er valuta som kan brukes til å låse opp nye evner hos en leverandør. Dette matches med ressurser som brukes til å forbedre skjoldet ditt, noe som betyr at det ikke er mye meningsfull progresjon fra øyeblikk til øyeblikk, da du i stedet samler ressurser og bruker dem for å få en belønning i en interaksjon mellom forbruker og leverandør.
Kampene er også en smule tilfeldige. Selv om skjoldet er et utmerket og variert verktøy, er det veldig tregt og tregt å bruke, og det er ærlig talt ikke særlig morsomt å slåss mot grupper av fiender, siden de slår raskere og hardere enn deg. Kampene mangler også en god del evnedybde i mesteparten av spillet, ettersom du må kjøpe nye evner og trekk for å utvide arsenalet ditt... Det ville også vært litt mindre frustrerende hvis ikke spillets karakteristiske trekkmekanikk var bakt inn i kampene, for det hender at du må trekke rustningen av fiender for å gjøre dem sårbare. Det kan virke som en kul idé, men du må også bruke den samme mekanikken for å åpne kister, rote ut mat for å helbrede, trekke i spaker, og listen fortsetter. Jeg er ikke tilhenger av mekanikken fordi det er en quick-time event der du må trykke på den rette kombinasjonen av innganger i rask rekkefølge, og selv om det er greit av og til, er det et massivt overforbruk av mekanikken å måtte gjøre det hundrevis av ganger gjennom hele eventyret.
Dette fører tilbake til det opprinnelige poenget med Zelda-likes som har gode ideer, men som bare ikke helt holder landingen, slik tilfellet er med The Knightling. Det er mange virkelig herlige ideer og elementer i dette spillet, inkludert den fargerike kunstretningen og de sære karakterene, men det er også noen ideer som føles underkokte eller overbrukte. Det vil være noen som stiller spørsmål ved mangelen på stemmestyrt dialog for de fleste av karakterene også, og jeg kan se grunnlaget for den kritikken også, men sammenlignet med hvordan noen av de mer viktige elementene i spillingen (som selv om de grunnleggende fungerer, føles en smule av i praksis), føles dette som et mindre problem.
Så for å gjøre en lang historie kort, The Knighting er et fint action-eventyrspill med noen sterke ideer og elementer. Det er massevis av karisma og kvalitet i hjertet av dette spillet, og det er bredt og fullpakket nok til å holde deg engasjert helt til rulleteksten. Men til tross for de umiddelbart merkbare likhetene i spillopplevelsen, må du ikke forvente et spill med på langt nær samme mekaniske dybde eller tekniske raffinement som et Zelda -prosjekt, ettersom The Knightling ikke har samme sans for detaljer som serien som den dag i dag står frem som en av, om ikke den beste i sjangeren.
