The Last Caretaker Spillinntrykk: Jeg har aldri vært så koselig og så ensom før

Jeg er vanligvis ikke en fan av overlevelsessjangeren. Jeg synes ofte at spillingen føles for formelaktig. Historien og verdenen føles ofte bortkastet ved at man bare bygger en base uten noen sentral fortelling. Til min store overraskelse unngår The Last Caretaker i stor grad disse irriterende trendene, og verdenen og historien er et fokuspunkt som alt annet kretser rundt.

Du er The Last Caretaker, en robot som er designet for å støtte menneskeheten etter at den har etterlatt verden i et oversvømt kaos. I spillet tar du en stor båt ut over de store vannmassene for å samle inn menneskelige "frø" og sakte mate dem til et punkt der de er i stand til å overleve når du sender dem ut i verdensrommet på jakt etter et nytt hjem.

Spillopplevelsen i The Last Caretaker vil være kjent for folk som har spilt et overlevelsesspill før. Du starter med svært lite og må bygge opp ressursene dine ved hjelp av maskiner og rester du finner i verden. Mye av spillet i The Last Caretaker dreier seg om energi. Du må sørge for at motorene og du selv får strøm slik at du kan styre skipet ditt, samtidig som du må ha nok energi til overs til å holde liv i de menneskelige frøene og ha midler til å forsvare deg. Jeg fikk se begynnelsen av spillet og et mye senere punkt, men det var enkelt å se hvordan du ville utvikle deg. Channel37 er ikke en stor fan av direkte opplæringsprogrammer, og stoler i stedet på at spilleren finner ut av løsningene etter hvert. Selv for en som vanligvis unngår overlevelsessjangeren, var det ikke så vanskelig å finne ut av ting, og måten spillet naturlig inviterer deg til å utforske på, var også veldig gøy.

Selv om det kanskje ser litt nakent ut når det gjelder miljøer når du stirrer ut på ingenting annet enn tomt, grått vann, er The Last Caretakers verden fortsatt utrolig interessant. Channel37 har gjort en stor innsats for å etablere en unik historie for sin postapokalyptiske verden. Jeg likte spesielt godt detaljen med skjerfet som hovedpersonen bærer. Oransje skjerf er også viklet rundt bamser som man kan se i spillet, og som ble gitt til evakuerte barn da de forsøkte å flykte fra jorden før den ble ødelagt.

Det er noe veldig trist, men også veldig søtt over det, og jeg synes Channel37 har gjort en fantastisk jobb med å blande mørket i en glemt verden med ideen om at det fortsatt finnes håp om å komme seg videre. Du blir kanskje angrepet av andre roboter og metallhaier, og det kan virke som om hele planeten er blitt fiendtlig, men du har fortsatt et oppdrag å utføre. Det er et flott tema for verden. I motsetning til andre overlevelsesspill føles det ikke som om The Last Caretaker ønsker at historien bare skal være noe som holdes i bakgrunnen. I stedet får du følelsen av at det alltid er en tråd som venter på å bli oppdaget, en vri du ikke så komme, som lurer rett rundt hjørnet.

Det er et engasjement for historiefortelling blandet med en overlevelseskjerne som jeg ikke kunne unngå å bli imponert over. Det er en ganske isolert opplevelse, men en opplevelse som lar deg leve deg helt inn i verden. Bruken av ensomhet står i kontrast til det koselige ved det overordnede målet ditt og spillets bildespråk, som ofte er ganske søtt, som de nevnte bamsene viser. I dagens mettede overlevelsessjanger lønner det seg å skille seg ut, og det gjør The Last Caretaker så absolutt. Det finnes mange overlevelsesspill med interessante premisser og verdener, men få av dem har et gameplay og en mekanikk som kretser så godt rundt kjernetemaene i fortellingen.

Overlevelsesspill er en travel sjanger, spesielt når man ser på spillene som også gir plass til flerspillere. Men selv om The Last Caretaker ikke lar deg slå deg sammen med andre roboter, føles det likevel som et enestående eksempel på sjangeren så langt. Det er fortsatt en viss bekymring for hvor engasjerende oververdenen vil være med tanke på at så mye av den ser lik ut, men hvis man ser bort fra det, er dette en tittel fans av overlevelse og sci-fi bør holde øye med.