The Last of Us: Escape the Dark

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet, men det var mer enn dette. Verdenen til The Last of Us er fantastisk på mange måter. Ikke som en verden man ønsker å leve i, men som setting i en film eller i dette tilfellet som et brettspill, er det noe som byr på utrolige historier og actionfylte sekvenser. Her har jeg dessverre mest slappet av og følt meg som en av zombiene... for det skjer ikke så mye, og når det skjer, blir man så ekstremt frustrert og forbanna over hvor tregt det går og at ammunisjonen plutselig tar slutt. Men før vi fortsetter med den flengende kritikken, vil jeg komme med litt ros og snakke om noen positive sider ved brettspillet, for det er ikke helt forferdelig.

Først av alt er kanskje den beste delen av Escape the Dark. Dette er sannsynligvis det flotteste brettspillet jeg har hatt gleden av å legge hendene på hittil. Alt er i svart-hvitt, og kunststilen er skitten og grusom, men for det meste utrolig nydelig. Det er et ekte mørke her, og det er passende i denne sammenhengen når spillverdenen er så fiendtlig som den er. Det skader heller ikke at komponentene, fra de små brikkene til selve brettet, er laget av virkelig tykk papp, og at kortene også er solide og godt laget. Dette er et skikkelig kvalitetsprosjekt, og Themeborne Ltd. skal ha honnør for det.

Jeg tror jeg håpet på et mer åpent spill skjønt. Et som var nærmere TV-serien der du hadde tid til å utforske verden gjennom historier, men det fungerte ikke slik. Hvis du har spilt Themeborne Ltd. sine andre Escape the Dark -spill før, vil du nok kjenne igjen mange elementer. Her har de designet et system jeg ikke har opplevd før, og som jeg heller ikke har tenkt å utforske videre nå. Men hvis du liker de andre Escape the Dark -spillene, tror jeg du vil like dette mer enn jeg gjorde.

Uansett - spillet handler om å komme seg fra karantenesonen og hele veien opp til tilfluktsstedet Jackson, samtidig som du må sørge for at alle i gruppen (Joel, Ellie, Tommy, Tess, Bill og Marlene) overlever og trives. På veien møter dere alt fra FEDRA-agenter, jegere og smittede, og ingen av dem er spesielt hyggelige. Ved hjelp av spillets mange terninger må du slå de riktige terningene for å vinne kampene. Selv om det byr på litt strategi, er det i bunn og grunn et spill som baserer seg på flaks. Et annet eksempel er når du plyndrer og skal snu et kort - du kan være uheldig nok til å få fingrene i en felle i stedet for å være heldig nok til å få tak i en flammekaster. Så flaks er noe du trenger her, og jeg synes egentlig ikke det fungerer i denne sammenhengen. The Last of Us For meg er dette en verden som krever nøye planlegging og stealth, men The Last of Us: Escape the Dark er dessverre ikke et slikt spill.

Du kan også oppgradere våpen og utstyret ditt generelt, men de gir en så marginal forskjell at det ikke er noe du trenger å kaste bort tiden din på, for dette er et tregt spill, og jo raskere du kan kjempe deg gjennom det, desto bedre vil du føle deg etterpå. Hvis du spiller fem spill, vil jeg ikke engang tenke på hvor lang tid det vil ta. Du må sitte der og vente til den ene spilleren har kastet sine mange terninger og gjort sine trekk, og det kan ta lang tid - veldig, veldig lang tid - før det er din tur igjen. Jeg anbefaler at du spiller dette alene eller med maks tre spillere. Da kan man faktisk være med og ta avgjørelser sammen, men det tar bort noe av seriøsiteten for meg. Uansett er det viktig å ta de riktige avgjørelsene - å stoppe opp og lytte litt eller kanskje snike seg rundt i stedet for bare å hoppe inn i situasjoner, for når en av dere dør, er spillet over - umiddelbart.

Det byr også på svært lite variasjon. Stedene du får besøke er svært begrensede, og etter å ha spilt gjennom det et par ganger føler i hvert fall jeg at jeg har sett alt spillet har å by på, og jeg føler null lyst til å spille en runde til. Karakterene er også ganske identiske, og man kan lure på om det ikke hadde vært rimelig at Joel kunne tatt litt mer skade enn for eksempel Ellie.

At et relativt nytt spill nesten lider under at det ikke finnes en utvidelse, er et ganske tragisk, men realistisk bilde av brettspillverdenen generelt. Utvidelser er ikke noe jeg elsker, og dette er et av de få tilfellene der jeg føler at det virkelig trengs. Ofte får du følelsen av at utviklere holder tilbake innhold for å gi det ut i utvidelsesform, men her har vi et spill som ikke har noen planlagte utvidelser og som faktisk føles mangelfullt uansett.

Til tider er det et veldig bra spill. I små øyeblikk har jeg det gøy og ser hva som var tiltenkt, men så støter jeg på en av de mange distraksjonene og korthuset faller sammen. Jeg kan ikke gi dette en høy karakter, personlig, men jeg forstår at andre ser det fra et mer positivt perspektiv enn jeg gjør, og det er utrolig at meningene alltid viser seg å være varierte. Men The Last of Us: Escape the Dark er ikke noe for meg. Det er for tregt, for lite innholdsrikt og variert, og dessuten altfor avhengig av å ha flaks med hvert terningkast. Spill kan absolutt være avhengig av det og være bra, men enhver følelse av innlevelse og seriøsitet går tapt når Joel (karakteren i spillet, ikke jeg) dør fordi jeg snur et kort med en felle på i stedet for de bandasjene eller medisinene jeg egentlig var ute etter.