Norsk
Gamereactor
anmeldelser
The Legend of Zelda: Link's Awakening

The Legend of Zelda: Link's Awakening

Et av Zelda-seriens mest særegne og ikoniske spill er nå klar for et gjensyn i ny drakt på Switch. Spillet er svært tro mot originalen, på godt og vondt ...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Hva skal egentlig til for at et Zelda-spill skal kunne regnes som «klassisk»? Mange vil si at Game Boy-spillet The Legend of Zelda: Link's Awakening fra 1993 oppfyller kriteriene for et klassisk, todimensjonalt Zelda-spill, men spillet var langt ifra særlig klassisk da det kom ut. Tvert imot brøt det med en rekke etablerte Zelda-konvensjoner. Det er det første spillet som foregår utenfor Hyrule, er uten noen prinsesse ved navn Zelda, og verken Ganon eller Triforce dukker opp i spillet. Det er også det første Zelda-spillet som inkluderte en bytte-sekvens hvor man må gjennom en lang rekke byttehandler for å nå frem til sluttpremien, det var først ute med å inkludere en ugle som kom i tide og utide for å fortelle deg hvor du skulle videre, og ikke minst var dette det første håndholdte Zelda-spillet. Med den oppdaterte Game Boy Color-versjonen Link's Awakening DX er det også det første Zelda-spillet som fikk en nyversjon (eller remaster som vi kaller det nå til dags).

The Legend of Zelda: Link's Awakening

Det er likevel ingen grunn til å trekke Link's Awakenings klassikerstatus i tvil. Med sin unike tone, herlige musikk og et par svært minneverdige fiender og templer er dette et Zelda-spill mange med rette har et godt forhold til. Valget om å restaurere spillet til Switch kjennes dermed naturlig, og nyversjonen av Link's Awakening ivaretar spillets særpreg og klassiske struktur. Den er svært tro mot originalen, på godt og vondt.

Historien åpner med stormende dramatikk, hvor Link befinner seg i en båt midt ute på havet i kraftfullt tordenvær. Båten smadres til pinneved og Link skylles i land på øya Koholint, en øy som på mange måter skiller seg ut fra normalen. Én ting er at enkelte av fiendene er snytt ut fra andre Nintendo-lisenser som Mario og Kirby, men øyas høyeste punkt er karakterisert av et gigantisk egg med polkadottmønster, hvor den guddommelige Wind Fish visstnok sover. Link får vite at hans komme til øya har gjort monstrene på øya mer urolige, og at hans eneste vei bort fra øya er ved å vekke Wind Fish. Dermed er det bare for vår favoritt-eventyrer å sette i gang!

Dette er en annonse:
The Legend of Zelda: Link's Awakening

Historien og mytologien i Link's Awakening er ikke like omfattende som det vi er vant med i andre Zelda-spill, men det er likevel et innholdsmettet spill når det kommer til historie og tematikk. Nintendo valgte her å legge seg på en «less is more»- og «show, don't tell»-linje i 1993, og dette fungerer fortsatt svært godt i 2019. Den merkelige blandingen av elementer fra andre Nintendo-lisenser gjør at det hele føles som en «Zelda møter Alice i eventyrland»-fortelling. Øyas spesielle innbyggere er ikke alltid verdens mest pratsomme, men de har mer enn nok med sjel og særegenheter til at man husker dem lenge etter at spillet er slutt. Mysteriet rundt øya og Wind Fishs sanne natur er også spennende å nøste opp i, og det er noe vemodig å nå veis ende. Her er det ikke lagt til verken stemmeskuespill eller ekstra filmsekvenser underveis, og i bunn og grunn tjener dette bare til spillets fordel. Det er ikke vits å fikse noe som ikke er ødelagt, som det heter.

Det er ikke dermed sagt at alt i Link's Awakening er perfekt, og mye av dette er alderdomstegn som viser at spillet er bygget en eldre spilldesignfilosofi. Spillet har en stor øy som skal utforskes, men mange av områdene man utforsker er relativt tomme for innhold og dermed også litt skuffende å utforske. Her kunne utviklerne ha spedd på med et par ekstra minispill, sideoppdrag eller lignende, men den største nyheten de byr på er graveren Dampé som tilbyr deg å lage dine egne templer basert på maler fra templene du allerede har besøkt. I utgangspunktet høres dette ut som et svært engasjerende konsept, og i en tid hvor Super Mario Maker 2 og Zelda Randomizer er i vinden høres en slik funksjon ut som en drøm. Det blir imidlertid med drømmen, for selv etter timer med eksperimentering tar denne delen av spillet aldri av. Templer i Zelda-spillene er som oftest planlagt ned til minste detalj, og denne detaljkontrollen får man sjelden leke seg med selv. Det hele blir som å sykle med støttehjul: Det vitner om en stor, ny verden med uante muligheter, men du får ikke lov å slippe helt til på egen hånd ennå.

The Legend of Zelda: Link's Awakening
Dette er en annonse:

Siden vi først er inne på templer, bringer det oss over til spillets tveeggede sverd. Link's Awakening byr på den klassiske Zelda-strukturen hvor templene skal forseres i bestemt rekkefølge. Dette er ikke noe galt i seg selv, men det kjennes litt uvant å gå tilbake til dette etter å ha lekt seg med eksperimentelle formler som The Legend of Zelda: A Link Between Worlds og ikke minst The Legend of Zelda: Breath of the Wild. Det er derimot et litt større problem at noen av templene er av det mer forglemmelige slaget, uten spesielle særpreg eller minneverdige øyeblikk. Enkelte av gåtene krever også at man virkelig bruker de små grå, og til tider er nyversjonen akkurat like frustrerende utfordrende som det jeg husker Game Boy-versjonen for. På den andre siden har man også noen særdeles kreative og minneverdige templer, med ikoniske fiender og aha-øyeblikk bare de beste Zelda-spillene kan skimte med. Å knekke koden etter en lang økt med eksperimenter blir aldri gammelt, og det er slike øyeblikk som virkelig gjør spillet verdt å trekke frem igjen etter 26 år.

Det som derimot virkelig trekker spillet opp er den audiovisuelle overhalingen spillet har fått. Klassisk Game Boy-look er vakkert for oss som vokste opp med Nintendos hvite kloss, men er naturlig nok ikke det letteste å plukke opp for første gang i dag. Switch-versjonen er derimot utrolig lekker å se på, og den grafiske stilarten de har valgt er rett og slett superkoselig. Lyseffektene bringer det hele særdeles vakkert til live, og spillet fortsetter bare å imponere fra start til slutt. Det samme kan sies om det musikalske arbeidet, som virkelig bringer frem nostalgifølelsen hos gamle travere. Bruken av strykeinstrumenter og fløyte løfter frem komposisjonene til Minako Hamano og Kozue Ishikawa på mesterlig vis, og det er ikke langt ifra at en gledeståre bryter ut når man hører Mabe Village for første gang i ny og majestetisk drakt.

Det skulle gjerne stoppet der, men dessverre kan det virke som at Nintendo har overvurdert sine egne prestasjonsevner på den grafiske fronten. Spillet har nemlig merkbare tekniske ytelsesproblemer, og skjermbildet kan fort gå fra fin flyt til merkbar stotring. Det er også noe med hele styringen av Link som ikke føles optimal i spillet, selv når alt går som det skal. Til enhver tid føles det som at Link beveger seg noen hakk for tregt, og det gir en opplevelse av et seigt kontrollsystem som ikke har fått den siste finpoleringen som trengs for en optimal spillopplevelse. Det er heldigvis ingenting som ødelegger selve spillet, men spillopplevelsen blir noe redusert når nyversjonens største salgsargument ikke klarer å levere hundre prosent.

The Legend of Zelda: Link's Awakening

The Legend of Zelda: Link's Awakening til Switch er som Zelda-spill flest en sikker kilde til underholdning for eventyrere i alle aldre, og særlig fans av den eldre Zelda-formelen vil uten tvil sette pris på denne nyversjonen. Samtidig er det ikke å komme unna at spillet lar seg best nyte med nostalgibrillene på, for spillet har noen tydelige svakheter som ikke har tålt overgangen fra 1993 til 2019 like godt. Bedre teknisk ytelse og noen kreative nyvinninger kunne gjort mye for å rette på dette, men spiller man dette for første gang i dag vil man tydelig merke noen alderdomstegn. Samtidig har spillet mange minneverdige øyeblikk, særegne templer og svært krevende gåter å by på, og den audiovisuelle presentasjonen er mer enn nok i seg selv til å rettferdiggjøre både innkjøpet og timene man vil legge ned i spillet.

07 Gamereactor Norge
7 / 10
+
Fantastisk audiovisuell presentasjon, noen svært minneverdige templer, fortsatt et fantastisk todimensjonalt Zelda-spill etter 26 år, den sære tonen og tematikken i spillet skiller seg fremdeles positivt ut.
-
Noen av templene er for generiske, å bygge sine egne templer er ikke like underholdende som det burde, for mange tomme og innholdsløse områder, å gå tilbake til en lineær struktur kan kjennes uvant.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster



Loading next content