The Lord of the Rings: The Rings of Power - Sesong 2

For to år siden ble Saurons sanne identitet avslørt mot slutten av The Lord of the Rings: The Rings of Power av den hevngjerrige Galadriel - en merkelig karakterisering i en ekstremt ujevn tolkning av historien fra J.R.R. Tolkiens uforlignelige fantasiverden. Sammen med Harfoots, en alv, en trollmann med hukommelsestap og Numenors toppolitiker danner disse historiene grunnlaget for Saurons masterplan, der han tyr til sin hittil mest geniale forkledning: en enkel blond parykk.

Nei, jeg kommer ikke til å være sånn. Sauron er et av de få aspektene som faktisk fungerte for meg denne sesongen, med Charlie Vickers som en overbevisende mestermanipulator av Midgard - denne gangen under navnet Annator - og føltes som seriens eneste fungerende tråd. Ellers er vi tilbake i floken av overflødige karakterer, tapt potensial og påtvungne, langdryge dialoger om håpets lys og det overveldende mørket. Det er tydelig at Amazon denne gangen heller vil ha en ny Game of Thrones enn et trofast Tolkien-epos. Død, tortur, splid, svik, manipulasjon og annen elendighet blir sentrale temaer i tilblivelsen av The Rings of Power, som føles så distansert fra Tolkiens kjærlig skreddersydde verden som den kan bli. Det sier nok mye om seriens endimensjonale helter når den deformerte ork-lederen Adar viser seg å være den mest sympatiske. Heia Team Mordor!

Det som holdt liv i den første sesongen var de stadige gjettelekene om Saurons og trollmannens sanne identitet, men nå som Saurons identitet er oppklart, sitter man stort sett igjen med restene, og de fleste historiene kan best beskrives som fyllstoff. For eksempel kunne Isildur, Harfoots og Arondir lett ha blitt kuttet ut uten at det hadde påvirket hovedhistorien det minste, og serien hadde nok tjent på å trimme ned Numenor-politikken også. Et av de største trekkplastrene her er likevel dvergen Durin, den karakteren som ligner mest på Peter Jackson når det gjelder skuespill og sminke - selv om hans konflikt med sin grådige far har en tendens til å bli repetitiv.

De som mislikte Galadriel, kan nok også trøste seg med at hun ikke er like gal lenger, og at hun i grunnen har byttet roller med Elrond. Galadriel er nå den som ikke helt motsetter seg Saurons magiske ringer, mens Elrond blir den som tviler på mørkets fyrste og bokstavelig talt blir sesongens helt i skinnende rustning. En merkelig avgjørelse, men en som i det minste rister litt i karakterdynamikken. Et annet lyspunkt er Tom Bombadil, en legendarisk Tolkien-karakter som klarer å tilføre litt mystikk og varme i en ellers kjølig serie. Det er altså en del lyspunkter, som dessverre overskygges av mye tull og langdryge scener som sjelden fører noen vei.

Mot sesongens to siste episoder skjer det imidlertid noe uventet. Det slår gnister, serien får fart, og det er et helvetes påkostet slag som varer i to makabre episoder - og plutselig er jeg hektet igjen. Joda, den er fortsatt full av merkelig konstruerte scener og mangel på logikk, men det psykologiske aspektet fungerer faktisk uventet godt her. De to siste episodene, hvor mangelfulle de enn var, veide opp for mange av sesongens kjedeligere sidespor. Den er i hvert fall betydelig bedre enn The Battle of the Five Armies!

Det er en merkelig serie. Det er fortsatt grunnleggende problemer med å gjenskape Midgards fortid, og til tider kan det bli direkte frustrerende. Det er fortsatt vanskelig å definere dette som en The Lord of the Rings -serie, siden den har langt mer til felles med George R.R. Martins verk når det gjelder tone og vold. Samtidig er Sauron-fokuset så sterkt og klimakset så oppsiktsvekkende at serien på en eller annen måte klarer å lande på beina til slutt - selv om veien dit i beste fall har vært turbulent.