The Midnight Walk

Etter hvert som spill etablerer seg som kunstform, splitter de seg opp i ulike sjangre, ulike måter å uttrykke seg på for oss. Ta et skritt tilbake, og du vil innse hvor vilt det er at du i det ene øyeblikket biter tennene sammen mens du bryter ned rustningen til en ungarsk kriger i middelalderens Böhmen, og i det neste raser deg gjennom fantasy- og sci-fi-historier som blir levende sammen med en venn.

Spill føles som om de kan være hva som helst, men nå og da føles det som om noe virkelig forsøker å flytte den kunstneriske grensen på en eller annen måte. Harold Halibut viste oss i fjor hvordan et spill i stop-motion-stil kan se ut, i et morsomt, men veldig enkelt eventyr. Nå har Moonhood Studios sjansen til å bygge videre på det med The Midnight Walk, en reise gjennom mørket med valgfri VR-kompatibilitet.

I The Midnight Walk er du en Burned One, sannsynligvis den siste av din slekt, som våkner opp til en verden uten ild og stort sett uten lys. Etter å ha tent flammen til en Potboy på nytt begir du deg ut på et oppdrag til Månefjellet, der du følger de ulike stiene på The Midnight Walk. Et enkelt mål, som trekker deg inn med en gang med verdens kryptiske natur, og mysteriene som antydes av karakterene du møter på veien.

Oppdraget ditt tar deg gjennom de forskjellige stedene rundt The Midnight Walk, en by der innbyggerne har kappet hodet av kroppen. Et kongerike skapt av en tømmerhuggende kjempe. Atmosfæren i verdenen er like innbydende som den er uhyggelig, og Moonhood har gjort en utmerket jobb med å blande det skumle med det koselige. Hvert sted har sin egen minihistorie, som regel tragisk, men med et snev av håp, et tema som går som en rød tråd gjennom fortellingen. Du - eller mer sannsynlig Potboy - er dette håpet, at selv i det dypeste mørket er det alltid lys å finne. Du kan kanskje ikke løse alle problemene til menneskene du møter, men du kan hjelpe dem videre og skape noe bedre ut av de dårlige situasjonene de har havnet i.

Historien har noen store emosjonelle høydepunkter, fortalt med akkurat nok dialog, et vakkert lydspor og de nevnte stop-motion-bildene. Omsorgen Moonhood har lagt i utseendet til The Midnight Walk kan ikke gå upåaktet hen, og det skiller seg ut som et av de vakreste spillene jeg har sett. Karakterenes uttrykksevne, måten verden har følelsen av et glemt skrivebord vekket til live. Det hele puster kreativitet og unikhet på en så oppslukende måte at det føltes som om jeg spilte gjennom en film. Det er verdt å merke seg at jeg ikke spilte i VR. Jeg har rett og slett ikke settet for det. Dette spiller egentlig ingen rolle på dette punktet i anmeldelsen, men jeg lurer på hva det gir å se miljøene og karakterene for deg selv.

Historien er emosjonell, karakterene og verdenen fascinerende, men dette er et spill, så hvordan spiller det? The Midnight Walk legger stor vekt på bruk av syn og lyd, og baserer seg på en grunnleggende mekanikk som går ut på at du lukker øynene for å fornemme skjulte objekter, døråpninger og unngå visse fiender. Døden finnes i The Midnight Walk, og du kan bli angrepet av en rekke skumle skapninger i løpet av eventyret ditt. I visse deler av spillet må du snike deg rundt dem, mens du i andre deler må løse ganske enkle gåter. Det er her det føles som om det kan være et reelt gap mellom VR- og vanlig opplevelse, da jeg i VR kunne se at dette var nok til å holde spillet engasjerende, men enkelheten med en kontroller var kanskje for mye til å være gjennomgående spennende.

Det tar ikke mer enn noen få minutter å finne ut av løsningene, og selv når flere elementer blir lagt til i spillet, som Matchlock-pistolen som lar deg skyte på lang avstand, og de raskere, dødeligere Grinner-fiendene, føles det som om de bare er med i et par gåter eller møter. Mye av dette har å gjøre med spillets lengde. The Midnight Walk tar bare noen timer å fullføre, og med tanke på at omspillbarheten i stor grad består i samleobjekter (ettersom du bare kan trykke på fortsett etter å ha slått spillet for å få den andre slutten), kan det hende du vil ha mer når spillet er slutt. Ideene her er veldig gode, men de utnytter ikke sitt fulle potensial. Men takket være fortellingens styrke og eventyrets atmosfære, kan jeg likevel ikke si at jeg kjedet meg.

The Midnight Walk Som spill lykkes ikke alltid "The Game of the World", men som historie og kunstform trekker det deg uanstrengt inn. Det er et briljant og stemningsfullt eventyr, som kompenserer for begrenset gameplay med emosjonelle høydepunkter som får deg til å stille spørsmål ved alt du nettopp har sett og gjort. The Midnight Walk er kanskje en kortere vei enn jeg først trodde, men jeg kommer ikke til å glemme den.