The Monkey

Regissør Osgood Perkins ble populær med skrekkfilmen Longlegs (2024). Det var en skummel og intens opplevelse, som klarte å holde på det hele veien. Derfor var jeg veldig spent på å se Perkins' neste verk The Monkey. Dessverre valgte regissøren en annen vei denne gangen, som jeg personlig ikke likte så godt.

The Monkey er basert på en novelle skrevet av Stephen King, og akkurat som vi vanligvis ser i Kings historier, er kjerneideen enkel. Blant forlatte gjenstander finner man en lekeape. Når man vrir om nøkkelen på ryggen på den, The Monkey slår den på en tromme med pinner, og så dør noen i nærheten... Ikke den som vrir om nøkkelen, men noen andre.

Og akkurat som vanlig med Kings historier, vokser og vokser dette enkle premisset. Vi får se konkurranse mellom søsken, et forhold mellom foreldre og barn, døden som en nødvendig del av livet, og de langsiktige virkningene av valg. Med andre ord er alle brikkene på plass for å lage en seriøs, tankevekkende skrekkfilm (akkurat som Longlegs var), men Perkins har valgt å lage skrekkkomedie i stedet.

Denne komikken er ikke åpenbar med en gang, fordi ingen av karakterene selv ser disse hendelsene som morsomme. Komikken blir mer synlig i hvordan karakterene reagerer på det som skjer rundt dem, og her var det noen i salen som fikk seg en god latter, men det gjorde ikke jeg. Problemet er at disse komiske elementene fullstendig ødelegger den alvorlige og tankevekkende atmosfæren som filmen brukte de siste 10-15 minuttene på å bygge opp. Den samme dualiteten fortsetter helt til slutten av filmen. Det føles som om regissøren nå vet at han er en god skrekkregissør, så han ønsket å legge til litt komedie i miksen også. Sluttresultatet er en velfortalt historie, som ikke ser ut til å vite hva den vil være: noe seriøst eller en komedie?

På et teknisk nivå er The Monkey solid arbeid. Det er rikelig med vold og blod, men selv disse avsnittene er ganske korte. Fokuset ligger helt klart på karakterene og hvordan de interagerer med hverandre. Tempoet er også bra, siden historien fortelles jevnt og trutt fra begynnelse til slutt. Filmen utspiller seg i en og samme by, men seeren får ingen stedsfølelse. Riktignok utspiller noen scener seg i kirken, andre hjemme, noen mens de handler mat og så videre, men det er aldri en klar stedsfølelse: bare en samling isolerte miljøer.

Filmen har flere gode sider, og det er en film som er laget med omhu av fagfolk. Regissøren har tatt visse kunstneriske valg, og så fulgt disse valgene helt til slutten. På denne måten får vi en kompetent skrekkfilm som ikke er for alle. Dessverre hadde jeg helt klart feil forventninger etter å ha hørt "Longlegs" og "Stephen King" nevnt i traileren.