The Phoenician Scheme

Industrimannen "Zsa Zsa" Korda (Benicio Del Toro) er briljant på mange måter, men han er også hatet av verdens regjeringer for sin manipulerende forretningspraksis, og de planlegger derfor å stoppe ham en gang for alle. Etter å ha overlevd ett attentatforsøk for mye, innser Korda at noe må forandres, ikke nødvendigvis for hans egen del, men mest for hans fremtidige forretningsvirksomhet. Han overlater derfor formuen sin til sin eneste datter Liesl (Mia Threapleton), en ung nonne som tviler på farens forsøk på å reparere deres ødelagte forhold - hvis han i det hele tatt er hennes far! I et forsøk på å rette opp alle sine feiltrinn og fullføre sitt livsverk (den såkalte "Fønikiske planen") før døden omfavner ham, legger Korda ut på en livsendrende reise sammen med Liesl og Michael Ceras finurlige følgesvenn...

Asteroid City var den eneste Wes Anderson-filmen jeg fant umiddelbart uutholdelig, men ellers er jeg en stor fan av Andersons dukkehussymmetri og detaljerte dioramafortelling. En slik filmskaper risikerer selvsagt å bli en parodi på seg selv etter hvert, men Anderson bærer det med stahet og stolthet, noe jeg bare kan respektere. The Phoenician Scheme minner mer om The Grand Budapest Hotel når det gjelder estetikk og tematikk, og handler om et slags mentorforhold mellom Del Toros og Threapletons karakterer. Begge skuespillerne er briljante og akkurat passe tørre, og leverer typisk Anderson-dialog med glimt i øyet. Threapleton er utmerket som en slags Christian Wednesday Addams, og Del Toro er en herlig skurkaktig Howard Hughes-skikkelse som ikke kan la være å lure alt og alle rundt seg. Scenen der Del Toro forklarer at han ikke eier pass fordi han ikke har de samme menneskerettighetene som "normale mennesker", er hysterisk morsom.

Å undergrave følelser bak tørr humor er selvsagt et Anderson-varemerke, men tørrheten i denne filmen fikk meg til å savne den genuine medmenneskeligheten som finnes i filmer som The Royal Tenenbaums og The Life Aquatic. Det er hjerte i denne filmen; bak det unødvendig kompliserte plottet om å fylle et hull i markedet ved å svindle Kordas investorer, finnes det en søt liten historie om forsoning og om å finne noe i livet som er mer verdifullt enn kalde, harde kontanter. Fjerne farsfigurer er en velkjent Anderson-ingrediens som fungerer rimelig bra her, men filmen er litt for proppfull av eksentriske karakterer, og alt som har med "Phoenician Scheme"-svindelen å gjøre (et falskt byggeprosjekt i et fiktivt land som skal generere penger gjennom hensynsløse sparetiltak som slaveri) føles mest som staffasje, der det kunne vært plass til noe mer enn formelaktig slapstick-komedie. Men reisen dit er svært underholdende. Det er fartsfylt og originalt - klassisk Anderson, med andre ord.

De som har problemer med Andersons idiosynkratiske stil, vil nok rive seg i håret av frustrasjon, men de som setter pris på det litt ekstra sære og morsomme, vil føle seg hjemme i humoren hans. Alexandre Desplats konspiratoriske musikk er prikken over i-en i denne usvikelig sjarmerende konspirasjonsthrilleren. Litt pretensiøs, javisst, men filmen føles litt som når Korda deler ut håndgranater som sjokoladeesker til investorene sine: Det er vanskelig å si nei til noe så bisarrt.