The Roses

Theo er en anerkjent arkitekt hvis kommende magnum opus er Los Angeles' nye milliarddollarmuseum, en bygning han har tegnet fra grunnen av og som skal gjøre ham til en levende legende i sin bransje. Theo står på randen av sitt store gjennombrudd da en storm river ned toppen av den nylig ferdigstilte bygningen, som sekunder senere kollapser som et korthus og gjør Theo berømt over hele USA som mannen som tegnet tidenes verste bygning. Han får sparken. Drømmene hans er knust. Over natten blir CV-en hans verdiløs, og han er nå tvunget til å forsørge familien med hjelp fra sin kokkekone, Ivy.

Ivys ferdigheter som kokk viser seg å være langt bedre enn hun selv er klar over, og mens hennes relativt nye karriere nå blomstrer, bygger ektemannen opp et bittert nag til sin bedre halvdel, delvis basert på egen udugelighet, men også på sjalusi. Theo og Ivy, som en gang var så gode og kompatible, nærmer seg en ekteskapelig situasjon som grenser til det giftige, og dette er bare opptakten til The War of The Roses.

Boken som denne nye versjonen er basert på, ble første gang utgitt i 1981, skrevet av Warren Adler og med tittelen The War of The Roses. Den ble filmatisert i 1989, med Michael Douglas og Kathleen Turner i hovedrollene, og er nå blitt filmatisert på nytt takket være Jay Roach, mest kjent for å ha regissert Austin Powers.

Den nye filmen, The Roses, tar seg mange friheter med grunnhistorien og er ikke like enkel (men effektiv) som originalen, der et hjerteinfarkt hos ektemannen Oliver får kona Barbara til å drømme om et liv som nyskilt, velstående kvinne. The Roses kommer heller ikke like raskt til poenget, men angriper hele situasjonen med parets ulykkelige ekteskap og deres merkelige (og voldelige) metoder for å prøve å komme seg ut av det uten å tape penger på bruddet. Theo og Ivys forhold er like tidstypisk som 1980-tallsportrettet fra Danny DeVitos 1980-tallsfilm, men også mer beskjedent i sin menneskeskildring.

Benedict Cumberbatch spiller Theo mens Olivia Colman spiller hans kone Ivy, og det er så åpenbart, så raskt, at de ikke bare er teaterutdannet og utrolig dyktige i sine respektive jobber, men at de også er superkomfortable med hverandre og derfor kan finne et tempo i samtalen som er sjarmerende, naturlig og troverdig. Det blir aldri fullt så troverdig når det går galt for Theo og Ivy, men det er veldig morsomt, med et halvkrasst stikk til dagens progressive familiesituasjoner, hjemmehierarkier, kjønnsroller, overdreven kommersialisme og alt derimellom.

Jay Roach avviker for mye fra originalhistorien etter min smak, men byr samtidig på en film som står på egne ben. Den er mørk, men også tidvis menneskelig og ganske underfundig, morsom og litt Nick Hornby-aktig i sin måte å strippe bort våre mest grunnleggende følelser og følelsesuttrykk på. Du kommer neppe til å juble over hvor briljant The Roses er, men hvis du, som meg, setter pris på den slagferdige, mørke britiske humoren som denne filmen er full av, kommer du til å le høyt et par ganger.