The Sandman: Sesong 2 - Vol. 1

The Sandman var en morsom serie å anmelde på sensommeren 2022. Den var uendelig usammenhengende takket være det mildt sagt allsidige og nærmest kaotiske kildematerialet fra legendariske Neil Gaiman, men samtidig nesten uendelig ambisiøs og til tider så velfungerende at man nesten lurte på hvorfor Hollywood ikke hadde klart å knekke koden noe tidligere.

Nå har det gått tre år, og det er helt tydelig på Netflix at det nok en gang har vært vanskelig å tolke og omforme tegneserienes dynamiske og omfattende kronologi til en lineær historie - men selv om det ikke helt lyktes i like stor grad som før, er dette en ganske god måte å tilbringe noen kvelder i Dreams merkelige og surrealistiske selskap på.

Akkurat som i tegneseriene tar denne andre sesongen (hvorav vi kun anmelder "Vol. 1", som består av de seks første episodene) fatt der den første slapp, men bortsett fra at Dream ikke er fengslet eller direkte svekket som følge av den gradvise nedgangen i riket hans, merker man ikke umiddelbart noe til det. Ja, det er noen få plottpunkter som serien behandler som overhengende narrative landemerker - forsvinningen til Endless -medlemmet Destruction, Dreams komplekse forhold til kvinnen Nada, og de gjenværende Endless' giftige forhold til hverandre, for å si det mildt. Men derfra vever The Sandman nok en gang en mangefasettert fortelling som elsker å ta omveier og nesten blir vanskelig å følge på grunn av sin uvilje mot å skape en logisk sammenheng.

Denne "Vol. 1" byr på historien om fefolket og en midtsommernatt i Shakespeares selskap, en bankett som skal avgjøre hvem som skal overta styringen av det kristne helvete, og historien om Orfeus' reise til det greske Hades på jakt etter sin avdøde brud. Disse fortellingene plasserer Dream naturlig nok i et lineært utviklingsforløp, men de fremstår som adskilte og distinkte på en slik måte at de nesten føles som en antologi.

Dette gjør The Sandman til kompleks underholdning på en ganske underholdende måte, og heldigvis henger skuespillere, musikk og visuell identitet med det meste av tiden. Til tider er enkelte settinger som burde være mer surrealistiske overraskende hverdagslige, som den nevnte banketten, og man får følelsen av at dette er for å spare litt penger, men bortsett fra det heller The Sandman heldigvis mot det pompøse og overdådige, og det er ofte ikke spart på noe som helst.

Tom Sturridge leverer nok en gang varen som Dream, en rollefigur som er uendelig vanskelig å sette fingeren på når han står der og ser ut som et avskjediget medlem av The Clash, men utstråler selvtillit og kompleksitet. Replikkene leveres overbevisende, selv om alvoret til tider kan være på grensen til å virke selvparodierende. Heldigvis er han omgitt av et hav av sterke talenter.

Men nok en gang klarer ikke serien å gi den nok CG-gass og utstyre karakterene med nok "utenomjordiskhet" til å passe inn i denne ville settingen. En enkelt demon under den nevnte banketten vokser seg stor med et hav av tusen munner, noe som er blant de beste effektene og kunstneriske prestasjonene i en tv-serie jeg kan huske, men Gwendoline Christies fremtoning og kostyme som Lucifer er litt for budsjettaktig.

Til tross for det nærmest antologi-inspirerte formatet og en liten knirk under vekten av tegneserienes overdådighet, gjør folkene bak denne serietolkningen det heldigvis stort sett veldig bra, og leverer seks episoder med ganske annerledes fjernsyn som er både effektivt og ganske ambisiøst.