The Substance

Grøssersesongen er i gang, og som en som er veldig selektiv når det gjelder hvilken skrekkfilm han liker å se, ble jeg henrykt over å se The Substance dukke opp på min lokale kino. En kroppsskrekk som bytter ut billig jumpscares med noen seriøst urovekkende scener og bilder (Dennis Quaid spiser reker i løpet av de første fem minuttene, noe som gjorde meg glad for at jeg ikke tok med snacks), The Substance gir Hollywood et speil på hvordan de behandler kvinner og forventningene de påtvinger dem når de blir eldre.

Selv en skuespillerinne som Demi Moore blir sett på som for gammel når hun når femti, og står overfor et karrieredefinerende valg. Skal hun falme som en fjern stjerne, eller skal hun forsøke å gjenerobre ungdommen ved å gå inn på The Substance? The Substance er et vidunderlig vagt virkemiddel i handlingen. Uten å røpe noe, skaper det rett og slett en yngre, bedre versjon av en opprinnelig person. Etter denne splittelsen må du stabilisere din nye kropp med væsker fra den opprinnelige én gang om dagen, og bytte tilbake til ditt slitne, slappe jeg én gang i uken. Enkle regler som vi vet kommer til å bli brutt etter hvert som tiden går, og etter hvert som euforien over den gjenvunne ungdommen inntar vår hovedperson, Elizabeth Sparkle (Moore).

Det har gått et minutt siden The Substance kom ut, og jeg har derfor kunnet følge med på diskursen rundt filmen. Ikke overraskende er det mye ros til Moore og Margaret Qualley (som spiller den nyskapte, yngre versjonen av Sparkle). De kaster seg begge helhjertet inn i den merkelige, campy atmosfæren The Substance skaper. Spesielt Moore føles forfriskende i en film der personlighetene er skrudd opp til elleve. Hennes normalitet bidrar til at hennes fall inn i galskapen senere føles så mye mer alvorlig, kombinert med den fysiske forvandlingen Sparkle går gjennom. En merkelig nok fortryllende prestasjon var Dennis Quaids, som er en representant for alle de grå agentene, Hollywood-sjefene og andre som vil presse kvinner til å være et perfekt eksempel på sitt kjønn, samtidig som de ikke klarer å ta vare på seg selv på noen som helst måte. Quaid leverer banger etter banger i replikkene sine, og tilfører en letthet og en utrolig campy energi som man ikke hadde forventet av ham, spesielt etter hans opptreden som Reagan tidligere i år.

Filmens budskap har blitt heftig diskutert. For noen er den et banebrytende verk om behandlingen av kvinner i Hollywood, mens andre mener at budskapet ikke trenger å analyseres i det hele tatt, og at man bare kan ha det gøy med det blodige og historien på The Substance. Personlig mener jeg at filmen er en tydelig kritikk av hvordan TV- og filmindustrien behandler kvinner, selv om den ikke alltid gjør det så bra. På et grunnleggende nivå er det veldig lett å se hva filmen ønsker å si, men ettersom The Substance er en film som lener seg over i det umotiverte, både når det gjelder blod og sexappeal, føles det noen ganger som om den motsier seg selv. Ja, jeg forstår at Margaret Qualleys rollefigur Sue blir sett på som mer sexy enn Moore på grunn av hennes alder, men jeg trenger ikke nødvendigvis å få rumpa hennes i ansiktet hvert eneste minutt for å erkjenne det. Det ødelegger noen ganger for filmen, og selv om det bidrar til den campy atmosfæren The Substance skaper, forhindret den ekstra gratifikasjonen den fra å være noe mer enn supermorsom for meg.

Det visuelle og lyden i The Substance er enestående. Da jeg satt tett inntil lerretet i kinosalen, var det flere øyeblikk der jeg hadde lyst til å lukke øynene og ørene. Knokler som sprekker, hud som sprenges, tenner som faller ut, til og med reker som spises, skaper en fantastisk følelse av sykdom i magen. Hvis du liker kroppsskrekk og elsker å se de røde greiene, vil du finne mye av det her, uten at det noen gang føles som om det går i lemlestelse for lemlestelsens skyld. The Substance bruker også mat veldig bra, som Sparkles egen last. Du får ikke lyst til å spise på en uke når hun blir oppslukt av mat som sin eneste flukt fra sitt eget behov for å bli ung og pen igjen. Elizabeth Sparkle er en flott karakter, og jeg skulle ønske vi hadde sett mer til henne før hun bestemmer seg for å begynne på The Substance.

Med sine drøye to timer og tjue minutter er The Substance en ganske omfattende film, men den er såpass godt tilrettelagt at den flyr av gårde helt til de siste tretti minuttene. Den siste akten har vært kontroversiell for mange, og jeg må si at jeg tilhører den leiren som mener at den var helt unødvendig. Det er her filmen gir seg helt hen til seg selv, og skrur opp gore-nivået til et punkt hvor man føler seg nummen av det hele. Det gir en passende slutt, men en som føles litt påklistret. Noe mer vagt kunne ha tjent The Substance godt, og gitt den en mer foruroligende følelse totalt sett.

Likevel likte jeg The Substance, og vil anbefale den til alle som ønsker en forfriskende kroppsskrekkopplevelse denne skumle sesongen. Jeg har ikke funnet det så eksepsjonelt som noen, men det er fortsatt en rasende morsom tid, støttet av fantastiske forestillinger, bilder og lyd som vil bli liggende i minnet ditt lenger enn du hadde håpet.