The Union

Jeg skal sadle opp. Skifte spor. Begynne på en ny karrierevei, omskolere meg. For jeg skal bli manusforfatter, har jeg bestemt meg for. Og jeg skal utelukkende jobbe for Netflix. Jeg skal skrive mange manus til deres kommende storfilmer i actionkomediesjangeren, og jeg kommer til å gi alt på den dummeste dritten jeg kan komme på. Mitt første manus kommer til å handle om en kortvokst, andpusten gammel rørleggersønn som blir rekruttert av en internasjonal spionorganisasjon bare fordi hans ungdomskjæreste gjennom 28 år synes han er "anstendig", hvorpå det blir god og morsom komikk når denne agentens egne pappalangbein raskt blir skolert i livet som spion. Det hele krydres med litt romantikk. Noen smarte one-liners og skuddvekslinger som ser ut som om de er hentet fra The Shipping Company.

Pokker heller... Jeg innså nettopp at denne filmen allerede eksisterer. Den er allerede laget. Netflix hadde den overmåte gode smaken å filme denne gylne ideen før jeg i det hele tatt fikk ned dritten på papiret, og fra og med tidligere i dag ligger den blant de "nye utgivelsene" på verdens største strømmeplattform. Og jeg har dessverre nettopp sett den ferdig. The Union. Noe jeg selvfølgelig burde ha ignorert.

Heart of Stone. Løft. Mannen fra Toronto. Red Notice. Spenser Confidential. Me Time. 6 Underground. Det har blitt rullet ut så mange utrolig dyre og påkostede filmer fra Netflix' egen produksjonsavdeling (Originals) de siste årene at det nesten er umulig å ramse dem opp uten å få akutt krampe i fingrene. Det meste er basert på fantasiløse, dumme, tynne manus og laget av regissører uten visjon, visuell teft eller personlig preg, og det meste ser ut som stygge, dårlige episoder av en elendig TV-serie.

The Union Slutter seg til mengden, uten forsinkelse. Historien om den mislykkede bygningsarbeideren som blir viklet inn i en internasjonal spionring via en gammel, falmet gnist av en ungdomsforelskelse, er så dårlig skrevet at den til tider føles mer som en Saturday Night Live-sketsj, og alle karakterene er så nyansert, fantasiløst og stereotypt formet at det er lett å skjønne nøyaktig hva de har tenkt å si lenge før de åpner munnen. Marky-Mark gjør her en oppriktig innsats for å fremstå som fortapt, kunnskapsløs og utrent, men på grunn av dårlig regi og et dumt manus faller hans røffe arbeiderklassetulling flatt, og det samme gjør Halle Berrys spion. Halle er for gammel til å spille rollen som atletisk superagent på en troverdig måte, rimer mer på en vanlig gammel, sliten flerbarnsmor som med en frisk, ungdommelig frisyre gjør seg til CIA-spøkelse og i løpet av filmen har på seg flere varianter av hatt på trekvart i flere scener enn det er mulig å telle.

Det er stygt, The Union. Lat, stygg med forferdelig dårlig action og meningsløse kamper som mangler emosjonell tyngde, god koreografi og anstendig kameraarbeid. Jeg forstår selvfølgelig at skuespillere som Halle, Wahlberg og spesielt Oscar-vinnende Jk Simmons ikke kan si nei til tre ukers enkelt arbeid for Netflix og en massiv lønnssjekk, men det er bare tragisk hva "Netflix Originals" har blitt de siste årene. Ren og skjær søppel.