Av alle superheltfilmene vi har fått fra Marvel de siste årene, føler jeg at Thor-filmene har vært de svakeste. Filmene har hatt et godt utgangspunkt og flere gode elementer ved seg, men helhetlig har de derimot ikke vært de beste eller mest minneverdige. Thor: Dark World er det beste eksemplet. Plottet er fortsatt vanskelig å gjengi - ikke fordi det er så vanskelig å forstå, men fordi historien var relativt forglemmelig.
Inn kommer regissør Taika Waititi (Boy, What We Do in the Shadows) og bestemmer seg for å gjøre sin helt egen greie med Thor-delen av Marvel-universet. Resultatet overgår alt av forventninger og gir oss en heidundrende avslutning på Marvel-året 2017, et år som allerede har gitt oss Guardians of the Galaxy Vol. 2 og Spider-Man: Homecoming.
Vår egen tordengud Thor (Chris Hemsworth) har begynt å få tilbakevendende drømmer om Åsgards undergang, ragnarok. Etter å ha konfrontert jotnen Surt regner Thor med å ha satt en stopper for det hele, men det er bare starten på begynnelsen. Selveste dødsgudinnen Hel (Cate Blanchett) slipper omsider løs fra sitt fangenskap, mens Thor mister sin trofaste Mjölnir og ender opp strandet på et helt annet sted enn hans kjære Åsgard som trenger ham som mest.
Filmen kan langt på vei sies å deles inn i to deler. Den ene delen omhandler Hels overtakelse av Åsgard. Selv om Cate Blanchett som vanlig gjør en formidabel jobb i sin rolle, denne gangen som dødsgudinne, er det nok også her filmen har sin svakeste side. Filmen sliter litt med å få meg til å bli interessert i Åsgards ve og vel, og hvorvidt det er Odin, Loke, Hel eller noen andre som styrer Åsgard blir liksom ikke så viktig.
Den andre og langt større delen av filmen er derimot mer enn nok til å kompensere for dette. Her følger vi Thor i hans lange søken etter å komme seg hjem igjen. Uten hammer og noe særlig guddommelig innflytelse er dette langt ifra enkelt. Resultatet er at vi får se en Thor slik vi så ham da han først kom til jorden i den første filmen, men denne gangen er både humoren, timingen, historiefortellingen og skuespillet mye mer presist, raffinert og ganske enkelt bedre.
Man skulle ikke tro det når man entrer kinosalen, men Thor: Ragnarok er faktisk en særdeles lattervekkende film. Her er det mer enn nok å le av, det være seg situasjonskomedie, kjappe replikker eller nydelig referanser til tidligere filmer, som for eksempel The Avengers. Thor kjører på med sin sedvanlige selvsikkerhet og arroganse, noe som skaper mer enn nok humor når det fører til karakterbrister. Det er gjort en god jobb med manus i filmen, og det er mer enn nok situasjoner i filmen som virkelig ikke går den veien en hadde sett for seg (ofte med svært komiske resultater). Filmen har heller ikke de helt store problemene med timing når det kommer til humor, slik man av og til kunne oppleve at Guardians of the Galaxy Vol. 2 hadde.
Det kuleste med Thor: Ragnarok er nok imidlertid hvordan filmen legger bort mye av stilen og tonen man har funnet i de to første filmene og kjører et eget, selvstendig løp. Waititi tar med seg akkurat det han trenger fra de tidligere filmene som fungerte godt, men audiovisuelt sett kler han det hele inn i en helt egen, særpreget stil. Resultatet er en Thor-film hvor 80-tallsvibbene kjører på med fullt trøkk. Det beste er at dette fungerer helt ypperlig.
«Men Marvel-filmene har jo allerede Guardians of the Galaxy som dekker 80-tallet», tenker du kanskje. Det stemmer, men Thor: Ragnarok havner i en annen kategori. For der Guardians-filmene bygger mye på å referere til konkrete 80-tallsfenomen som for eksempel David Hasselhoff og musikk fra 70- og 80-tallet, tar Thor: Ragnarok og bygger mye av uttrykket sitt på impulser fra 80-tallsestetikken. Fremfor å referere, har Thor: Ragnarok latt seg inspirere til å lage et uttrykk som er kjent og samtidig noe eget. Se for deg Thor møte He-man and the Masters of the Universe, Tron, Power Rangers og en ørliten dose Blade Runner, og du har en liten anelse om hva du kan forvente. Det er utrolig stilig og tøft, og Thor kler virkelig denne stilen. Dessuten hjelper det at det hele ser helt fantastisk ut hele veien gjennom.
På toppen av det hele fortjener musikken i filmen et eget avsnitt. Med tanke på at forrige kinofilm for undertegnede var Blade Runner 2049 var ikke forventningene til filmmusikken de helt store denne gangen, særlig med tanke på at få Marvel-filmer med noen unntak har klart å utmerke seg på dette området. Thor: Ragnarok endrer radikalt på dette. Mark Mothersbaugh leverer et fenomenalt lydspor som pulserer med minst like mye 80-tallsvibber som det visuelle, og med noen utrolig tøffe synth-elektronikaspor er dette etter all sannsynlighet det beste Marvel-lydsporet per dags dato. Det er mye tøft som gjøres her, og resultatet er en film som definitivt bør sees med et godt lydanlegg.
Dette har vært et særdeles godt år for oss superheltentusiaster, men jammen meg får vi en film nokså sent på året som fort kan ende opp som den beste av dem alle. Thor: Ragnarok er rett og slett en fest av en superheltfilm, og idet du ikke skulle tro sjangeren hadde mer å by på kommer en norrøn tordengud og overrasker deg. Har du vært fan av de tidligere Thor-filmene er det nok en mulighet for at du blir skuffet, men om du derimot har følt at de tidligere Thor-filmene var svake er dette akkurat det du trenger for å bli irettesatt.