Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor
artikler
Psychonauts

Tidligere generasjoners perler: Psychonauts

Hjernen er en finurlig sak, og en kilde til ikke så rent lite galskap. Bli med og les om spillet som tok et dypere innblikk i denne galskapen: Psychonauts.

Abonner på vårt nyhetsbrev her! - Få info om julekalenderen

* Påkrevd felt
HQ
HQ

Humor er en vanskelig kunst, noe som også er årsaken til at mange velger å styre unna sjangeren. For eksempel styrer mange filmskapere unna komedie-sjangeren, fordi det å lage en god humorfilm er regnet som svært komplisert. Dette er nok også forklaringen på hvorfor det finnes så mange dårlige komedier der ute i filmbransjen; de gode skyr unna, noe som åpner opp for at de dårlige slipper til i større grad. Noe som forklarer hvorfor Adam Sandler får holde på i det uendelige med sine elendige prosjekter ...

I spillbransjen er humor om mulig enda vanskeligere å mestre enn på film. Joda, det er nok av morsomme enkeltepisoder i spill, og dialoger kan være såpass morsomme at man ler av dem. Ikke minst kan man i en rekke rollespill finne eksempler på sistnevnte, og noen rollespill - slik som Tales-serien - har egne, dedikerte deler av spillet som kun er ment for å skape smil og latter blant spillerne. Det er likevel få spill som satser på en gjennomført parodisk, satirisk og komisk tone gjennom hele spillet. Portal-spillene fremstår som de beste og mest hederlige unntakene som viser at det er mulig, men igjen får vi et bevis på hvor vanskelig humorens kunst er å mestre i spill. Portal-spillene er raffinert og spisset til det ytterste, og utrolig nøye gjennomtenkte. Ikke alle spill kan skimte med det samme, og det er lett å forstå hvorfor mange spillskapere ikke vil forsøke seg på noe lignende.

Til tross for alle utfordringene rundt det å lage spill grunnfestet i humor, har vi heldigvis noen enkeltsjeler som velger å trosse skjebnen. Tim Schafer, en av hovedmennene bak de smått legendariske Monkey Island-spillene, er en av dem. Med spill som Day of the Tentacle og Grim Fandango viste Schafer på 90-tallet at absurd spillhumor kan regnes som humor likeverdig den man finner i andre medier og anledninger. Schafers spill er nesten uten unntak proppet full av galskap, særegenhet, satire og et solid komisk blikk på ett eller annet hverdagslig fenomen, enten det er døden (Grim Fandango) eller tungrock (Brütal Legend).

Spillet vi skal ta for oss i dag i artikkelserien passer ikke bare inn i humorsjangeren, det har også blitt uventet dagsaktuelt igjen. PC- og Xbox-spillet Psychonauts fra 2005 var det første spillet fra studioet DoubleFine og det første spillet Tim Schafer hadde regien for etter lanseringen av Grim Fandango i 1998, og Psychonauts vise oss at humoren så absolutt hadde en plass i spillmediet i det nye årtusenet også. I disse dager har Psychonauts på nytt blitt aktuelt, for forrige uke ble det kjent at Schafer & Co. jobber med en oppfølger finansiert gjennom Kickstarter. Ettersom det er hele ti år siden det første Psychonauts ble lansert, tenker vi det passer med et lite tilbakeblikk på klassikeren i påvente av det neste eventyret i serien.

Psychonauts tar oss med på en litt uvanlig sommerleir hvor vi følger den unge Raz på eventyr

Psychonauts tar oss med inn i en verden der innbyggernes mentale egenskaper langt overgår våre egne. Her har en gruppe barn blitt sendt på sommerleir hvor evnene deres skal trenes opp. Det er med andre ord en slags kombinasjon av treningsleir og sommerstevne. De fleste av disse barna er mildt sagt lite motiverte for å være på leir, men én ung kar skiller seg ut: sirkusakrobaten Razputin, bedre kjent som Raz blant venner. Tiåringen Raz sitt fremste mål er verken å leke bøllefrø eller finne seg en sommerflørt, slik mange av de andre barna har som mål med leiren. Nei, Raz' mål er å trene opp sine mentale egenskaper for å kunne bli et vaskeekte medlem av psychonautene, en elitestyrke med de fremste brukerne av psykokinese, pyrokinese, levitasjon og andre overnaturlige mentale evner. Treningen til Raz må imidlertid vente når leiren får en uventet vri: den ene etter den andre av barna får hjernene sine stjålet. Snart består leiren av barn og voksne uten det minste vett igjen i knollen - man kan bokstavelig talt se gjennom hodet på dem dersom man kikker inn gjennom det ene øret. Det eneste de stakkars hjernedøde ofrene sitter igjen med er unormal forkjærlighet for TV, og snart er leiren full av tanketomme ofre som subber rundt og mumler «TeeeeeeVeeeeeee». Her er det bare én ting for Raz å gjøre: han må trå til og bruke sin kombinasjon av akrobatiske og mentale evner for å komme til bunns i mysteriet.

Absurditetene står i kø i Psychonauts, noe som egentlig burde være nokså selvsagt fra det første øyeblikk man ser de ekstremt karikerte rollefigurene. Skulle du være i tvil om hvorvidt dette er seriøst eller ikke, burde all tvil bli skylt bort så snart du kommer til en verden dekket av koteletter. Ja, en kotelett-verden. Psychonauts tar deg nemlig med på den ene reisen etter den andre i menneskehjerner, og da får man selvfølgelig se verdener som består av tanker og psyke. Psychonauts kan best beskrives som bastarden vi ville fått dersom filmregissør Tim Burton og skaperne bak YouTube-fenomenet Charlie the Unicorn hadde innledet et forhold og avlet et avkom sammen. Eventuelt kan vi bare kalle det psykoanalyse på syre. Psykoanalyse har aldri vært sprøere, og overnaturlige psykiske egenskaper har aldri vært morsommere å bruke. Dette er spillet som på ingen måter tar seg selv seriøst, og som vet å utnytte dette for alt det er verdt.

Spillmekanikken i Psychonauts byr i hovedsak på to hovedmodi. I den ene modusen går du rundt på leirområdet for å lete etter gjenstander, kjøpe oppgraderinger eller prate med de andre på leiren (både de med og uten hjerne). Mange av leirdeltakerne har mentale problemer eller uforløste minner som de aldri har nøstet opp i - enten fordi de ikke vil eller fordi de ikke kan - og i disse tilfellene må Raz benytte seg av en mental portal (i form av en dør som festes på "pasientens" panne) og entre sinnene deres. Dette er den andre og sprøeste modusen i spillet. I folks sinn er det mye for Raz å ta tak i. Emosjonell bagasje som folk bærer på opptrer i form av faktisk bagasje, og i hodene på folk spretter det kofferter og bager rundt omkring som behøver bagasjelapper. Du finner også nedstøvete minner i form av lilla spindelvev som må kostes bort for at man skal huske ting igjen. På toppen av det hele finner vi mentale monstre som Raz må bekjempe og beseire for å hjelpe den mentale helbredelsesprosessen til den han møter.

Noe sier meg at Raz' tilnærming for å hjelpe de mentalt syke menneskene ikke akkurat er etter boka, men det er også mulig det er noen psykologer og psykiatere der ute som skulle ønske det var like "enkelt" å behandle pasientene. Det er så enkelt og humoristisk tilnærming til psykologisk behandling, og samtidig treffer spillet flere av prosessene så utrolig på kornet.

Det mentale landskapet er også forskjellig ut ifra hvilket sinn man entrer. Ett eksempel er etterkommeren av Napoleon Bonaparte. Stakkaren sliter med presset som følger med Bonaparte-navnet, og for å gjenoppbygge selvtilliten må du utkjemper et Risk-lignende slag hvor Raz må inn og flytte på brikkene etter å ha motivert dem til å kjempe. Et annet eksempel er den gale Wenche Foss-lignende divaen som minnes sine dager på scenen, hvorpå Raz må trå til som improviserende teaterregissør for å skape et så godt minne som mulig. En slags fin sammenblanding av psykoterapi og Inception, med andre ord. Og slik fortsetter det. Galskapen sitter løst, og selv om det kan bli litt langtekkelig noen ganger blir det aldri direkte kjedelig.

Psychonauts var aldri noe perfekt spill. Kontroll- og kamerasystemet var knotete som fy, og det hjalp ikke akkurat for helheten at Raz bare kunne ha tre psychonaut-egenskaper tilgjengelige om gangen. Etter hvert som evnene til Raz ble mange, resulterte dette i mye knoting frem og tilbake i menysystemet. Man kunne bli sprø av mindre - hvilket egentlig er sånn halvveis passende i et spill som handler om psykoanalyse, galskap og hvordan hjernen er skrudd sammen. Skjønt, jeg håper dette er noe som vil være kraftig forbedret når oppfølgeren ser dagens lys til neste år.

Hvorvidt Psychonauts er et spill som appellerer til deg, er først og fremst et spørsmål om humoren treffer deg eller ikke. I et såpass useriøst eventyrspill er det klart og tydelig at man bør være fortrolig med Tim Schafers særegne stil og humor for å trives med Raz og kompani. I likhet med de fleste andre Schafer-spill, som Brütal Legend, Grim Fandango og Full Throttle, er humorens appell til spilleren et alfa og omega. Skulle du derimot være blant dem som setter pris på litt moro og galskap, er dette en ti år gammel perle som fortsatt har noe å rutte med. Psychonauts ble aldri en kassasuksess da det ble lansert i 2005. Forhåpentligvis kan oppfølgeren trigge litt interesse for serien igjen.

Relaterte tekster

0
Her er Awesome Games Done Quick-tidene

Her er Awesome Games Done Quick-tidene

NYHET. Skrevet av Tor Erik Dahl

Plutselig befinner vi oss i et nytt år, og det er endelig klart for en ny runde med veldedighetstilstelningen "Awesome Games Done Quick". Moroa starter 8. januar, og...



Loading next content