Ting gaming må legge bak seg i 2025

2024, for et år, hva? Vi hadde ikke det konstante bombardementet av fantastiske spill til å distrahere oss fra den mer negative siden av bransjen, og selv med de gode utgivelsene vi fikk, føltes det som om det var en slik bølge av diskurs rundt dem at det ble vanskelig å bestemme seg for om du faktisk likte innholdet eller samtalen rundt en tittel. Det var mye bra i 2024, misforstå oss rett, men det er også noen ting vi bør legge bak oss når vi ser frem mot 2025 og fremover, så la oss ta en titt på hva spillbransjen bør legge bak seg i bakspeilet.

1. Toxicity/The Woke Wars

Begynte, de våkne krigene har. Det virker som om 2024 - mer enn noe annet år i nyere tid - har gjort spilldiskursen mye giftigere, og det å gå inn for å si om man liker et spill eller ikke, føles som å tråkke ut på is som er like tynn som et papirark med et minefelt under. Vi kunne skrevet massevis om dette emnet, men det er verdt å gjøre det klart at dette poenget handler mindre om sidene i seg selv, og mer om hvordan spilldiskursen har endret seg. Vi og dem-mentaliteten har aldri vært sterkere, og på grunn av generelle begreper som woke, DEI og mer, er det lettere enn noensinne å piske opp en folkemengde over veldig små ting. Sprangene til ekstreme synspunkter har også blitt tydeligere, og selv om du er enig i at Concords design var helt på trynet, er det vanskelig å føle at du kan kaste deg sammen med kritikerne uten å slutte deg til rasisten Joe og alle vennene hans.

Diskusjonen om kvinnelig representasjon i spill har tatt en drastisk vending i år, og mange har hyllet utgivelsen av Stellar Blade og dets hovedperson Eve som Kristi gjenkomst. Det er greit å ha preferanser for karakterer, spesielt i et medium som spill der man håper å flykte til en annen verden, men det har blitt veldig merkelig hvordan spill som Intergalactic: The Heretic Profit, som gir hovedpersonen sitt et annerledes utseende, blir hånet for ikke å være like kurvet som de andre 2D-kvinnene folk har forelsket seg i. De som er så ekstreme er en liten, men veldig høylytt minoritet, og i 2025 håper jeg at noen mer fornuftige synspunkter på begge sider kan komme frem, slik at vi igjen kan føre skikkelige samtaler uten moteord og ekkokamre.

2. Live-Service Slop

Suicide Squad: Kill the Justice League kom ut i 2024, og før det hadde gått et helt år, ble det gitt ut gratis via Prime Gaming. På Steam-salget faller det med 95 %. Concord var knapt ute i to uker før det ble fjernet. Det er tragiske greier, spesielt når du tenker på tiden som kunne ha blitt brukt på å jakte på noe annet enn nok en live-service slopfest. Jeg har sagt det før, og jeg kommer til å si det igjen og igjen: Folk, selv gamere, har ikke ubegrenset med tid. De kan ikke bruke førti timer på å spille Fortnite, Call of Duty, Apex Legends, Helldivers II eller noen av de andre spillene de faktisk liker, for så å bla over til enda et spill som desperat prøver å få oppmerksomheten deres. Du kan ikke redde alle hundene på dyrebeskyttelsen, uansett hvor mye du skulle ønske det, og du kan ikke spille alle live-service-spillene. Marvel Rivals og Helldivers II kan kanskje gi drakter nok eksempler til å tro at de kan gjøre deres 250 millioner dollar-bombe til en hit, men ettersom vi ser flere og flere av disse titlene falle ved veikanten, vil jeg heller se talentfulle utviklere lage noe de brenner for, og la live-tjenesteområdet i stor grad ligge bak.

3. Grådighet/profittjagende monetariseringspolitikk

Apropos live-tjenester, her er en av deres største synder. Da jeg utformet denne artikkelen, spurte jeg rundt for å se om noen hadde noe de ville legge til på listen over bugbears, og det kom inn en blanding av svar rundt gatcha-spill, loot boxes, battle passes, og de kan alle oppsummeres i det generelle nettet av grådighet. Spillbransjen er en bransje med mye penger, og da er det klart at den tiltrekker seg folk som heller vil kjøpe veteranbiler enn å bidra til å redde jobbene til de ansatte. Denne overdrevne bedriftsfølelsen har hengt igjen i spill en stund nå, der du kan se at en tittel blir laget på grunn av salgbarhet snarere enn lidenskap. Dyrere utgaver av spill, dyre kosmetiske gjenstander og mer har gjort seg gjeldende i 2024, og selv om vi ikke forventer at spill blir billigere, hadde det vært fint å slippe å føle at du får en ishakke stukket mellom baken når du logger deg inn for å spille favoritttitlene dine. Ikke alle spill og selskaper er skyldige i dette, og det er noen som innser at man kan tjene mye penger, mer enn nok penger, uten å gjøre majoriteten av spillerbasen forbanna, men inntil alle skjønner det, blir dette stående på listen.

4. Permitteringer

Dette er nok ønsketenkning, men jeg håper at vi ikke ser tusenvis av mennesker som plutselig mister levebrødet sitt neste år. Vi trodde 2023 var ille, men 2024 tok permitteringer til et helt nytt nivå. Selv skaperne av fantastiske spill som Hi-Fi Rush var ikke trygge, og det får deg til å lure på om det er noe som kan holde en jobb trygg i spillbransjen hvis du ikke er på toppen av stigen. Selv på det journalistiske området har vi sett flere nedleggelser, inkludert slike som GGRecon, Game Informer og Play Magazine. Det er veldig vanskelig å være positiv til denne delen av spillbransjen når det virker som om talentfulle mennesker mister jobben hver uke, men forhåpentligvis kan vi begynne å se litt lys i enden av tunnelen i 2025 og fremover.

5. Supertidlige avsløringer

Før du begynner å skrive, jeg har full forståelse for hvorfor selskaper avslører spill som er mer enn fem år unna. Det skaper blest, det lar publikum få vite hva de jobber med, slik at de ikke får falske forhåpninger, det kan også gjøre det mulig å ansette potensielle utviklere, i tillegg til å informere aksjonærene om hva et selskap jobber med. Fra et forbrukerperspektiv føles det imidlertid som en kniv i magen når du ser spillet du har ventet på i årevis, kanskje til og med i et tiår, for så å få beskjed om at du ikke får se det før du er gammel og grå. Det blir vanskeligere og vanskeligere å holde fast ved franchiser, ettersom det går for lang tid mellom hver gang de kommer. Jeg var i midten av tenårene da jeg spilte The Witcher 3: Wild Hunt for første gang, og jeg vet ikke om jeg får se oppfølgeren før jeg er tretti. Det er ikke en god følelse å ha, og selv om The Witcher 4 først nylig har blitt skikkelig avslørt, er det mange spill som ble avslørt for mange år siden som har forblitt i den offentlige bevisstheten, bare for å gi oss nesten ingenting. 2025 ser ut til å bli et fenomenalt spillår, men la oss håpe at vi ikke får en ny runde med Geoff Keighley som sier med det sjelløse smilet og de blanke øynene at vi kan forvente å se det superkule spillet han spilte i sommer i 2043.

Før jeg avslutter, vil jeg gjerne fremheve at selv om det var noen dystre ting i år, kan spill som helhet fortsatt være en veldig positiv ting. Når jeg er så heldig å gjøre denne jobben og dra ut på messer, blir jeg alltid overrasket over menneskene jeg møter, fra de som lager og promoterer spill til de som er der bare for å nyte dem. Det finnes også ekte tropper der ute, som Amir Satvat, fyren som gjorde alt han kunne for å finne jobber til folk som hadde mistet jobben sin i spillbransjen. Ja, spillmiljøet kan vise seg fra sin giftige side igjen med en som Satvat, men han er et bevis på at det alltid kommer til å finnes folk som elsker spill mer enn de som later som om de elsker det, bare for å kunne snylte på hatet mot det.