To a T

På forhånd gledet jeg meg til To a T. Det så ut til å være et spill som passet meg med sitt merkelige premiss og sin forskrudde historie. Jeg mener, når de utnytter en vanlig feil i spill der figurene gjør den såkalte T-posen fra tid til annen og former et helt spill rundt det, kan du ikke annet enn å bli litt kilt av ideen. Så med store forhåpninger og spillet installert på Xboxen min, la jeg ut på det eventyret som skulle bli de syv lengste timene jeg noensinne har tilbrakt i et spill.

Ja, syv timer tok det meg å bla gjennom rulleteksten. Det høres ikke ut som et gigantisk prosjekt, men noe man lett kunne presse ut av en vanlig hverdagskveld - men det var ikke helt tilfelle.

Men la oss starte i en slags kronologisk rekkefølge her. Eventyret starter med å skape karakteren din. Du velger frisyre, hud- og hårfarge, og du velger navn til både hovedpersonen og hunden hans. Jeg kalte meg selv Joel, og jeg ville at hunden min skulle hete Conny - men av en eller annen uklar grunn nektet spillet å akseptere det. Hver gang jeg trykket på Conny, ble hunden automatisk omdøpt til "Dog", og dermed ble den kalt Codney i stedet. Spillet starter så i en livssimulatordel der du må gjøre ditt fornødne på toalettet, vaske deg i ansiktet, spise melk og frokostblanding og pusse tennene. Du må også velge klær, og sko, selvfølgelig. Men når du sitter fast i en T-pose, blir alt dette litt vanskelig.

Hverdagslige gjøremål er utformet som små minispill, der tannpuss og ansiktsvask styres med de analoge spakene. Siden armene ikke kan bøyes, har hovedpersonen i To a T spesialdesignede redskaper som en veldig lang tannbørste og en likedan skje. Viktigst av alt er imidlertid den lille hunden Codney, som hjelper til med alt fra å spyle ned i toalettet til å klemme en klatt tannkrem på tannbørsten.

Så er det på tide å begynne på skolen. Den første dagen viser seg å bli tøff, og vår T-poserende hovedperson har egentlig ikke lyst til å gå på skolen fordi noen av klassekameratene insisterer på å mobbe ham og gjøre narr av hans spesielle utseende. Men man må jo gå på skolen, og på veien dit må man kjøpe en baguette av en sjiraff og selvfølgelig delta i dens smørbrødspisekonkurranse. Når smørbrødet er spist og skoledagen endelig er over, er det på tide å gå hjem, og da skjer det som ikke skal skje - Codney bæsjer på oppkjørselen til et hus, og dette resulterer i at hovedpersonen vår blir så stresset at han begynner å snurre så fort at han begynner å fly som et helikopter. Som du kan høre ... dette er et veldig merkelig spill. Det hele akselererer ytterligere når en vindturbin plutselig flyr ned fra himmelen og treffer skolen. Dette er starten på et mysterium som selvfølgelig må løses.

Jeg skal ikke røpe for mye av handlingen. Noen av dere er sikkert spente på hva Keita Takahashi (Katamari-spillenes far) har kokt sammen. Jeg syntes det begynte lovende med alt fra finurlige minispill til den fantastiske temasangen: "The perfect shape". Kjenningsmelodien har satt seg fast i hjernen min som en irriterende flue, og nå elsker jeg den ikke lenger, men den er minneverdig og like merkelig som resten av To a T. Misforstå meg rett, jeg liker merkelige, absurde og rare spill, men det tar så ulidelig lang tid før det tar av.

To a T er delt inn i ti episoder, og allerede i første del ser du hvordan mynter er plassert på tak og andre steder som du ikke kan nå før senere i spillet. Du tvinges til å gå rundt i et digitalt lekehus uten mulighet til å fikle med alle de morsomme tingene. I episode etter episode tvinges du til å lytte til syngende sjiraffer og utføre de samme gamle, vanlige hverdagslige gjøremålene om og om igjen. Riktignok får du styre både hunden og moren i et par av delene, men det er det samme der - bare ting som bidrar til at reisen blir lengre og slett ikke mer underholdende, slik den burde være.

Under alt fluffet ligger det en fin moral om at alle ser forskjellige ut, og at det ikke spiller noen rolle. Men dette leveres på en så utrolig treg måte at jeg holdt på å bli gal. Når du legger til et virtuelt lekerom som du ikke kan nyte før etter rulleteksten, skjønner du at det ikke er særlig morsomt i det hele tatt. Hele spillet lider av å være for tregt. Det er for tregt å bevege seg rundt på kartet, og det er rett og slett forferdelig å orientere seg ettersom kameraet er låst og panorerer rundt i landskapet etter eget forgodtbefinnende. 85 % av spillet går med til å føre hjelpeløst kjedelige samtaler med alt fra frosker til trær. Du snakker nesten hele tiden, og cut-scene etter cut-scene avløser hverandre. Det blir ikke en gang morsommere av at man kan velge forskjellige filtre som får spillet til å se ut som om det spilles på en CRT-skjerm eller at det er kledd i mørke, dramatiske toner i noir-filteret.

To a T kan nok klassifiseres som et koselig lite spill med en fin historie, men det er ikke noe nytt her. Katamari Damacy byr på så mye mer moro, og det eneste To a T har som gjør det bare litt unikt, er premisset som orienterer seg rundt T-posen. Musikken er også fin, selv om den er irriterende og fester seg til hjernen din som en irriterende flue som prøver å fly ut av et vindu om og om igjen. Jeg kan egentlig ikke anbefale dette spillet. For meg føles det som syv timer jeg aldri vil få tilbake. Sju timer jeg burde ha brukt på noe nyttig. Sju timer i et spill som verken er pent, morsomt eller spesielt smart. To a T er en bagatell der små øyeblikk, selv om de er minneverdige, aldri er nok til å forløse det.