Tokyo Override

100 år inn i fremtiden er den vestlige delen av Tokyo en utopi. 100 % automatisert, fri for all kriminalitet, fantastisk vakker, preget av flere tiår med velstand og en totalitær politistat som overvåker via smart implementerte verktøy i hver eneste lille komponent i hver eneste lille del av byen - alle innbyggerne. Her bor den foreldreløse Kai, som om dagen jobber med internettsikkerhet, men om natten opptrer som en stilig hacker som kan knekke den mest ugjennomtrengelige statlige superkoden for å få tilgang til informasjon som forenkler, bryter ned murer og vender ting til sin egen fordel.

Kai havner imidlertid i trøbbel når hun på vegne av en bortskjemt, rik liten tenåringsjente reiser til Tokyos østlige distrikt, til slummen, for å kjøpe en neve av det nye stoffet som har lammet deler av Japans hovedstad, blir tatt av Tokyos narkotikapoliti, hacker den personlige klokken til lederen for en av byens motorsykkelgjenger og blir dobbelt jaget av både kriminelle og politi. Kai er rett og slett i dritten, kan ikke vende hjem og må dermed slå seg sammen med motorsykkelforbryterne Hugo, Spoke og Watari for sakte, men sikkert å avdekke et regjeringskomplott mot byens innbyggere som inkluderer smugling og drap på foreldreløse barn.

På papiret høres Tokyo Override mørk ut. Premisset er mørkt, i seg selv. Tematikken rundt utenforskap, undertrykkelse, lojalitet, tilhørighet og opprør er neppe ny for mangasjangeren, snarere en gitt del av hele sjangeren i seg selv, og Netflix har her blandet ferske ingredienser fra Akira, Ghost in the Shell og Big Hero 6. For selv om synopsis høres tematisk mørk ut på papiret, er tonen i Tokyo Override dessverre langt fra så mørk som den burde være. Tvert imot er det en lysende letthet her som etter min mening ikke yter grunnhistorien rettferdighet. Det er i aller høyeste grad et barneprogram, og da snakker jeg mer om Bluey enn om Arcane. Cowboy Bebop-manusforfatter Dai Satō har valgt å ikke gå i dybden på undertrykkelsen i Tokyo, regjeringskorrupsjonen, Kais bakgrunn eller motorsykkelgjengens personligheter, noe som gjør at de seks episodene som utgjør sesong én blir litt... overfladisk.

Fortellermessig tar Tokyo Override aldri av. Den blir ofte ensformig og baserer seg altfor mye på de motorsykkelbaserte jaktsekvensene der den samme kurven tas med den samme Honda-baserte motorsykkelkabelen 600 ganger før våre antihelter når det tiltenkte målet. Den er imidlertid utrolig stilig, noe som føles som om det var fokuset til Netflix' produksjonsteam i løpet av de tre årene det tok å fullføre de 169 minuttene serien varer. Det merkes at de har sett Arcane en eller to ganger og Spider-Man: Into the Spider-Verse en rekke ganger, og jeg elsker hvordan disse to produksjonene først og fremst åpnet dørene for en annen type 3D-animasjon enn den Pixar, Fox og Disney har holdt på med de siste 30 årene. Håndmalte teksturer på datagenererte 3D-modeller er så fantastisk deilig, og lange strekk på Tokyo Override er så hjemsøkende vakre. Til syvende og sist er Netflix' nye anime ok, men ikke noe mer. Det er mange (superflotte) overflater her, men ikke mye substans.