Tomodachi Life: Living the Dream

Da Nintendo først lanserte sine nå klassiske Mii-avatarer, var de i min verden et uventet morsomt tidsfordriv, der jeg og søsknene mine ofte satt og gjenskapte ulike figurer og personligheter fra forskjellige sammenhenger, for så å la dem møte hverandre i en baseballkamp i Wii Sports. Selve sporten var ikke det viktigste; det morsomme var å sitte der og kommentere kamper der for eksempel Chicken Little klarte å slå en homerun etter at Nikki Sixx hadde kastet ballen dårlig, noe som førte til at mangafiguren Yotsuba, Kenny fra South Park og en "boomer" fra Left 4 Dead løp rundt basene og scoret en håndfull runs for hjemmelaget. Wii Sports handlet nesten aldri om å spille sportene, men om å se hvordan alle disse ulike figurene interagerte med hverandre, og til en viss grad om å skape morsomme fortellinger som vi kunne engasjere oss i. Det geniale med konseptet lå i enkelheten, der Nintendo fant en måte å slippe løs kreativiteten vår på med relativt begrensede verktøy. Alt handlet om hvilket bilde vi projiserte på figurene vi skapte, og jeg husker at jeg tenkte at vi kunne ha fått til så mye mer hvis vi hadde hatt litt flere muligheter til å skape figurer.

Nintendo var et skritt foran og lanserte livssimulatoren Tomodachi Life til 3DS et par år senere, og selv om det dessverre gikk under radaren min, har jeg nå endelig kunnet komme tilbake og leve ut Mii-drømmene mine i et spill som fokuserer helt og holdent på nettopp det vi prøvde å oppnå i Wii Sports; nemlig å la kreativiteten flyte og se mine små kreasjoner samhandle med hverandre som venner.

I Tomodachi Life: Living the Dream handler det om å bygge opp sitt eget fellesskap av unike personligheter på en øy som du får tildelt så snart spillet starter. Helt fra starten ble jeg imponert over muligheten til ikke bare å navngi Mii-figurenes felles hjem, men også å tilpasse hvordan det uttales. Når jeg skal lage et navn eller et slagord, må jeg først skrive det inn i klartekst og deretter bestemme uttalen på en ny linje. Dette er spesielt praktisk når jeg vil introdusere svenske figurer eller uttrykk på øya, og selv om Mii-figurenes uttale sjelden er helt perfekt, føles språkforskjellen aldri som en hindring for mine kreative anstrengelser. For å tydeliggjøre min rolle som øyas leder bestemte jeg meg for at jeg skulle tiltales som "kaptein", men hver gang en Mii prøver å uttale navnet mitt, må de kalle meg "Oh kaptein, min kaptein". Enkelt, men likevel så morsomt.

Apropos Miis, det er disse små sjarmtrollene Nintendo har lagt nesten all sin energi i Tomodachi Life: Living the Dream. Det første som skjer etter at jeg ankommer mitt personlige kontinent, er at jeg får skape min aller første beboer; Ozzy Osbourne. Det sier seg selv at verktøyet for karakterskaping har utviklet seg siden Wii-dagene, men da jeg først bladde gjennom menyene med øyne, neser, hår og andre fysiske trekk, kjente jeg likevel en liten glede i hjertet over å se hvor mye kjærlighet og personlighet jeg kan projisere på de små skapningene mine. Jeg blir presentert for et veritabelt galleri av alternativer, der jeg også i stor grad får lov til å finjustere og tilpasse karakterenes ansiktstrekk til jeg er helt fornøyd.

En karakter er mer enn bare utseendet, noe Nintendo er godt klar over, så før Ozzy kunne slippes løs på øya, måtte jeg utforme personligheten hans. Ved å svare på spørsmål som ikke lå så langt unna en klassisk personlighetstest, begynte karakteren hans å ta form. Stemmen er en annen viktig del av hver unike personlighet, og selv om jeg synes at absolutt alle Mii-er har en tendens til å høres litt for mekaniske ut for min smak, setter jeg pris på at jeg kan tilpasse alt fra stemmeleie til intonasjon, slik at hver karakters stemme får muligheten til å finne sin egen unike tone.

Når Ozzy har funnet identiteten sin, slippes han endelig løs på den lille øya, og jeg får oppleve kjernemekanikken i Tomodachi Life. Det handler om ønskene, drømmene og utviklingen til Mii-figurene mine, der utviklingen av både kontinentet og hver enkelt figur er basert på å oppfylle innbyggernes ønsker og behov på en eller annen måte. Belønningen for å utvikle Mii-figurene mine er aldri spesielt stor. I stedet gir hvert avanserte nivå meg mulighet til å identifisere en ny brikke i puslespillet i den valgte figurens personlighet. Hver enkelt belønning føles riktignok ganske beskjeden i omfang, men den skaper også et ønske i meg om å fortsette å investere i de små figurene mine, slik at de på sikt kan utvikle seg til å bli helt unike individer. Enten jeg velger en særegen gangstil eller lager mitt eget slagord som karakteren skal si hver gang den spiser noe, føler jeg at hullene i personlighetspuslespillet sakte, men sikkert blir fylt ut. Når det gjelder å utforme nye setninger og fraser som Mii'ene mine så begynner å bruke i hverdagen, er det uventet morsomt, og de første gangene jeg hørte Ozzy si "I wish they would serve bats" før han satte tennene i lunsjen sin, kunne jeg ikke annet enn å le.

Etter hvert som nye innbyggere flytter til øya, begynner en liten by å ta form, komplett med bolighus og ulike butikker, der jeg ofte får flere muligheter til å være kreativ. Personlighetstrekk er ikke det eneste som kan tilpasses, for etter hvert får jeg også muligheten til å designe alt fra klær til personlige gjenstander. Verktøyene som brukes til å skape er riktignok litt kronglete og tar litt tid å sette seg inn i, men til syvende og sist føler jeg at det er verdt innsatsen, siden detaljnivået som kan oppnås med litt arbeid, definitivt er verdt bryet. Å se innbyggerne mine vandre rundt i egendesignede antrekk og plukke ut ulike unike pyntegjenstander bidrar i stor grad til følelsen av en levende, personlig verden. Jo mer tid jeg bruker på å skape nye detaljer, jo mer føles øya som min egen unike skapelse.

Som kontinentets leder er det naturlig at det er jeg som er byplanleggeren for det voksende samfunnet til innbyggerne mine. Etter hvert som flere flytter inn, vokser øya i størrelse, og akkurat som med individuelle karakterer har jeg mulighet til å forme verden etter eget ønske. Etter min mening er dette imidlertid Tomodachi Lifes svakeste side, for jeg synes ofte det er litt tungvint hver gang jeg må gjøre om på layouten for å få plass til en ny butikk eller en annen form for utvidelse. Spillet insisterer også på at jeg skal plassere en nyopplåst bygning så snart den blir tilgjengelig, uten å gi meg muligheten til å omorganisere det eksisterende bysentrumet først. Hvis jeg velger å la spillet selv bestemme plasseringen, velger det som regel den første ledige plassen, noe som for eksempel kan resultere i at øyas store sandstrand blir brukt som lagerplass inntil jeg har kommet opp med en mer fornuftig løsning.

Som jeg skrev i innledningen, handler ikke min glede over Tomodachi Life: Living the Dream om spillmekanikken, men om samspillet mellom figurene, akkurat som det var i Wii Sports for mange år siden. I det store og hele gjør Nintendo en ganske god jobb med å fange den livlige følelsen av ulike personligheter som møtes og samhandler, men til tross for dette kan jeg ikke unngå å føle at noe mangler. Når jeg først har vent meg til alle de personlige slagordene, de unike klesstilene og kallenavnene, føler jeg at illusjonen ikke helt går hele veien. Mii'ene mine havner som regel i omtrent de samme situasjonene og sier omtrent de samme tingene til hverandre, noe som til slutt gjør at alt begynner å føles repetitivt og litt forutsigbart. Samspillet fungerte bedre da alt bare var ideer i hodet mitt, og når jeg begynner å se sømmene, savner jeg den følelsen av liv, som for meg var hele poenget med opplevelsen... i hvert fall i bunn og grunn. Det er kanskje en urettferdig sammenligning å sette Tomodachi Life: Living the Dream opp mot selve ideen om et personlig og dynamisk fellesskap, men det er der jeg ender opp.

Til tross for sjarmen ved sin enkelhet, er ikke Mii-designet Nintendos sterkeste side heller; etter min mening er det ganske anonymt. Spesielt sammenlignet med hvordan spillgigantens andre ikoner har en tendens til å skryte av både farger og formell glans, faller Mii-verdenen ganske flatt, og føles til syvende og sist litt kjedelig å leve seg inn i fra et rent estetisk perspektiv. Det blir rett og slett litt for intetsigende, og hvis du, som meg, er ute etter det unike samspillet mellom karakterene, tror jeg du kommer lenger med å spille noe i stil med The Sims.

I det store og hele tror jeg det er viktig å holde forventningene på et rimelig nivå, og hvis jeg skal anta at dette er en serie som oppsto som en gratis gimmick til Wii, er det veldig gøy å se hvor villige Nintendo er til å bygge videre på alle merkevarene sine, uansett hvor uventede de måtte være til å begynne med. Det skal også sies at jeg hovedsakelig har hatt glede av Tomodachi Life: Living the Dream under lengre økter på sofaen, mens jeg i ettertid kan se for meg at det er et spill som passer langt bedre til bærbar spilling i korte utbrudd.

Selv om min tid med Ozzy og vennene hans ikke har vært helt feilfri, er min erfaring likevel positiv. Tomodachi Life: Living the Dream er koselig og fullt av skaperglede for alle som er villige til å ta seg tid til å bygge opp et Mii-fellesskap med personlighet. Jeg vil påstå at det krever en god del fantasi fra din side som spiller for å få fullt utbytte av opplevelsen. Med det mener jeg ikke bare et ønske om å skape noe visuelt, men også et overordnet konsept for hvem karakterene dine er og hvordan forholdet mellom dem og de andre beboerne skal se ut. I bunn og grunn er det bare å bygge sin egen historie og se hva som skjer. For meg er Tomodachi Life: Living the Dream først og fremst et flott verktøy for kreativ tenkning, mens det deretter er opp til oss som spillere å bestemme hva vi ønsker å skape.