Tony Hawk's Pro Skater 3 + 4

Tony Hawk-spillene var en viktig del av min tidlige karriere som gamer. Jeg og kompisene mine spilte dem mye og omfavnet alt fra musikken, Jackass-kulturen, klesstilen og holdningen. Det var den tiden. Derfor er det med en ekstra dose nostalgi når du starter Tony Hawk's Pro Skater 3 + 4 og hører de søte tonene fra CKY og Motörhead. Da innser jeg hvor gammel jeg har blitt når det ikke føles like opplagt og smidig å trikse rundt i en av de to banene som er tilgjengelige. Det føles fremmed, selv om det fungerer på akkurat samme måte som det gjorde den gangen - i gamle dager.

Jeg har spilt litt for mye Skate, tror jeg. Et spill som prøvde å tilnærme seg skateboardsporten på en mer realistisk måte. Tony Hawk er det stikk motsatte med full arkademoro fra første sekund. Du skjønner hva jeg mener, tror jeg. Hvis ikke, mener jeg at det langsommere tempoet i Skate -spillene (som er de eneste skateboardspillene jeg har spilt de siste 15 årene) har fått meg til å tro at det er slik skateboardspill skal fungere. Jeg har glemt hvordan Tony Hawk fungerer, og ble sjokkert over det frenetiske tempoet og den vanvittige mengden trening jeg må gni inn for å få brettet til å rulle jevnt igjen.

Når det begynner å roe seg ned igjen og jeg ikke gir opp igjen og igjen, men faktisk får noen anstendige poengsummer sammen, husker jeg hvorfor vi levde i disse spillene da de først startet. Det er ren, om enn arkadeaktig, briljans. Å sette sammen darkflips med en wallride og hoppe over til en rail og grinde i femten meter, for så å hoppe ned og lande i nose manual og toppe det hele med en god, gammel kickflip, får frem tenåringsdyret i meg. Jeg må holde meg tilbake fra å bestille et par Etnies, en hettegenser fra DC Shoes Company og et skateboard som kommer til å ende opp med å samle støv lutende mot veggen i gangen. Jeg er for gammel, men digitalt sett har jeg eldet bakover siden jeg startet festen som er Tony Hawk's Pro Skater 3 + 4.

Jeg er glad for å se at Tony Hawk's Pro Skater 3 + 4 også har blitt polert opp ganske mye. Det er virkelig fint. Du kan se at det er det samme spillet, men alt er kledd i friske nye klær - som om det var en helt ny tittel, men ikke. Bortsett fra nostalgien, er det ingenting som tyder på at dette egentlig er spill som begynner å nærme seg det antikke. Det er også mye nytt innhold, med nye triks, unge talenter i form av proffskateboardere og (dessverre) ny musikk. Ikke alle de gamle favorittene fra de originale lydsporene er inkludert, og det får deg til å felle en og annen gammel tåre, men man kan tross alt ikke få alt.

Demoen som Activision har sluppet er ganske sparsom, men den får meg definitivt til å tørste etter mer. Det er to klassiske baner vi får gleden av å spille - industrisporet Foundry og College (som logisk nok foregår på en skole). Den gamle skatingguruen Tony Hawk, sammen med et yngre talent i form av brasilianske Rayssa Leal, er skaterne vi har å velge mellom - med mindre du forhåndsbestiller den digitale deluxe-utgaven, for da kan du sparke rundt som Doom Slayer, protagonisten fra Doom -spillene.

Jeg gleder meg til å se hva de har kokt sammen, men så langt ser det veldig lovende ut. Ingen ble skuffet da Tony Hawk og kompani først ble laget på nytt, og jeg tror ærlig talt at denne versjonen vil få samme mottakelse. Det er ingenting som tyder på noe annet - ingenting.