Too Human

Selv de mest avanserte, mest kompliserte, mest teknisk overlegne spillene tar ikke ti år å lage. Alle spill som har vært ti år i produksjon burde leveres med en svær varsellampe og advarsel på eska. Slike spill har vært gjennom flere visjoner, flere utgaver og gjerne flere utviklere. De har forandret design, grafikk, spillmotor og spillmekanikk underveis, og som oftest fremstår sluttresultatet som et kaotisk lappeteppe av visjoner.

Slik er også Too Human. Produsenten Denis Dyack og hans gjeng i Silicon Knights snakket om spillet allerede på E3-messen i 1999. Spillet skulle komme på fire CD-plater til Playstation. Playstation 1, altså, det lille gråe flatbrødet. Deretter hoppet de over til Nintendo og Gamecube. Underveis i utviklingen ble Silicon Knights opptatt med det smått briljante Eternal Darkness: Sanity's Requiem og en Gamecube-versjon av Metal Gear Solid: The Twin Snakes.

Men Dyack ga aldri opp Too Human, og etter at Nintendo ikke var interessert lenger, gikk turen til Microsoft. Og nå er endelig spillet lansert. Et kaotisk lappeteppe av et spill, som desverre skuffer på altfor mange områder.

I Too Human er du den norrøne guden Balder. Ikke i en vikingtid med soppspisende nordmenn og grønne enger, men i en slags teknologisk marerittvisjon av et futuristisk Åsgård, der gudene tramper rundt med cybernetiske implantater i kroppen, og slåss med lasersverd og maskinpistoler. Der man må inn i cyberspace og modifisere teknorustningen sin mellom hver kamp.

Det er en brautende amerikanisert tegneseriversjon av norrøn mytologi. Slett ingen dårlig idé på papiret, men dessverre på grensen til det parodiske i praksis. Tor tramper og snøfter og grynter, og Baldur er den helt standarde tøffe helten vi har møtt i tusen actionspill allerede. Blandingen av cyberspace, teknologi og norrøn mytologi forsøker å være et friskt pust, men ender opp som litt smådårlig ånde.

Ren spillmessig er dette et action-rollespill. En såkalt "dungeon crawler". Et spill der du skal slakte millioner av fiender for å få stadig bedre utstyr, som du så kan bruke til å slakte enda flere millioner av fiender. Spillet er mer eller mindre besatt av utstyr: deler til rustninger, våpen, oppgraderinger, og statistikk. Tonnevis av statistikk. Jeg har brukt utrolig mye tid i menyer på å velge en ny pistol, en ny hanske, en ny sko. Helt til jeg oppdaget at fiendenes ferdigheter tilpasser seg mitt eget nivå.

Det vil si at hver gang jeg finner et vidunderlig nytt sverd, så blir fiendene tilsvarende sterke. Dermed blir gleden av å finne et nytt våpen helt borte, for det har ingen reell effekt på motstanden man møter.

I et spill som dette står kampsystemet sentralt. Som regel tråkker man rundt med en gjeng hjernedøde soldater som vedheng. Den kunstige intelligensen er langt fra noe å skryte av, og det er alltid meg selv som må hamle opp med fiendene mens mine allierte står og roper og skriker. Angrep utføres ikke med knappetrykk men ved å dytte høyre analoge spake mot fiendene slik at Baldur angriper av seg selv. Pistoler kan også brukes i kombinasjon med slagvåpen, og kampene hadde nok sett ganske fete ut om spillet hadde dukket opp på Playstation som opprinnelig var planen. Dessverre ser det ikke like bra ut i dag. Sammenliknet med spill som Devil May Cry 4 og Ninja Gaiden 2 er kampsystemet i Too Human altfor forenklet og kjedelig. Baldur beveger seg tregt og stivt, og det er rett og slett lite tilfredsstillende å banke fiende etter fiende.

Det er ganske tydelig at Dyack og co. har hatt visjoner om en episk flerspillerdel. Spillet var tidligere utviklet med tanke på fire spillere samtidig, og det er for meg et mysterium at spillet nå bare støtter samarbeid mellom to spillere over Xbox Live. Når man lager sin egen figur får man muligheten til velge mellom fem forskjellige klasser, og det er helt tydelig at disse er balansert til å kombineres i et lag på flere personer. Men med to personer blir samarbeidsdelen for fattig. Det er ingen vits i å være helbreder når det bare er en annen person i gruppa å helbrede, for eksempel. Sega klarte å la fire spillere spille via et modem på Dreamcast i Phantasy Star Online, så hvorfor Silicon Knights ikke har fått dette til på Xbox Live er pussig.

Grafisk imponerer heller ikke spillet. Enkelte områder er ganske så pene og hovedkvarteret til gudene har et morsomt design, men de stive animasjonene ødelegger mye av inntrykket. Lyden skiller seg heller ikke ut på noen som helst måte.

Alt i alt er Too Human et spill som har fått altfor mye oppmerksomhet for ingenting. Et spill som ingen helt har visst noe som helst om, og som har endt opp som en halvdårlig Diablo-klone med en småinteressant setting og altfor mange irritasjonsmomenter. Too Human vil nok kunne glede de som elsker Diablo-lignende spill, men er rett og slett for lite variert og upolert for oss andre. Det var neppe dette spillet som var Denis Dyacks visjon da han for første gang avslørte sine planer i 1999.