Towa and the Guardians of the Sacred Tree

Jeg var aldri spesielt glad i roguelite-spill før jeg oppdaget Hades. Tanken på å dø og måtte begynne på nytt var ikke noe tålmodigheten min satte særlig pris på, men så kom Supergiants perle og forandret alt dette. I dag er jeg ikke så rask til å sky denne sjangeren, og jeg syntes Towa and the Guardians of the Sacred Tree så ganske koselig og interessant ut ved første øyekast. På overflaten ser du de muntre fargene, de nydelige omgivelsene, og i det hele tatt så det ut til å være gjennomsyret av en sjenerøs dose japansk design. Alt dette samtidig i det som i bunn og grunn er et ganske klassisk roguelite der du, sammen med Towa og en haug med andre karakterer, legger ut på en actionfylt reise for å gjenopprette freden i kongeriket.

Det mest unike med Towa and the Guardians of the Sacred Tree er at du styrer to karakterer, eller rettere sagt, du kan veksle mellom å la karakteren følge deg eller ta kontroll over begge med hver sin joystick. Sidefiguren du velger fra et stort galleri av figurer, fungerer som støtte med magi mens du deler ut straff med sverdet ditt. Fra den lille landsbyen Shinju, som fungerer som spillets nav, legger du ut på en "løpetur" gjennom fargerike landskap og dreper monstre i hvert område. Når du har klart dem, kan du velge en "nådegave" som øker ferdighetene dine, velge en portal til neste område og sette kursen mot en boss på slutten, og hvis du dør, må du begynne på nytt. I den sjarmerende lille byen kan du oppgradere våpnene dine og andre ferdigheter, slik at du er litt sterkere når du gjør et nytt tappert forsøk.

Det er et klassisk konsept som ikke overrasker så mye. Før hver runde kan du velge mellom åtte forskjellige følgesvenner, noe som endrer spillestilen ganske mye. Det er med andre ord litt moro å finne den støttespilleren du liker best, og hvis angrep passer best til spillestilen din. Du kan også la en annen spiller ta kontroll over den andre karakteren, slik at du kan spille dette i co-op-modus, noe som fungerer fint ettersom områdene er små og enkle å navigere. Spilleren som spiller support må imidlertid akseptere at angrepene deres har en "nedkjølingsperiode", så spillestilen er betydelig langsommere for dem.

Det mest tiltalende aspektet ved dette spillet er definitivt den visuelle designen. Fargene er lyse og klare, noe som gjør omgivelsene veldig innbydende, men de begrensede områdene betyr også at det ikke er noe å utforske direkte, noe som er synd. Jeg hadde foretrukket en mer åpen tilnærming enn de ganske små områdene der jeg kjemper mot fiendene. Selv om miljøene ikke kommer helt til sin rett, er designet likevel veldig tiltalende og koselig, noe som er spillets store plussside. Fiendedesignet er ikke spesielt spennende og gjør ikke noe stort inntrykk, men bossene føles litt mer unike. Fremfor alt er det den muntre, fargerike paletten som skiller seg ut, og alt er akkompagnert av behagelig musikk. Dessverre lider spillet av en utrolig monoton dialog som blir frustrerende å høre på etter en stund. Det er det samme maset som gjentas av kompanjongene dine, noe som virkelig trekker ned det generelle lydbildet.

I denne sjangeren er det slik at hvis du mislykkes, må du spille alt du har fullført på nytt, men noe jeg synes fungerer ganske bra her, er hvordan neste runde er merkbart enklere. I landsbyen kan du handle og oppgradere våpen, og selv om dette gjøres i et veldig tungvint og omstendelig minispill, er det som regel rikelig med oppgraderinger tilgjengelig til neste forsøk. En sjef som kan virke for sterk på første forsøk, er mye lettere senere når våpnene dine har blitt betydelig forbedret.

Det er imidlertid én svært viktig faktor som mangler for at jeg skal gi spillet en høyere karakter. Det er den berømte "bare ett løp til"-følelsen som er så viktig i denne typen spill. Det føles ikke frustrerende eller urettferdig, men det føles heller ikke spesielt morsomt. Jeg føler meg ofte fornøyd etter to eller tre runder, og jeg synes ikke den følelsen burde komme så raskt med dette konseptet. Når du først har funnet din foretrukne følgesvenn, er det egentlig ingen overraskelser, så det handler bare om å klare å komme seg litt lenger. Dette hadde ikke vært negativt om det hadde vært utrolig morsomt, men det klarer stort sett bare å føles greit.

Towa and the Guardians of the Sacred Tree Men det er ikke et dårlig spill innenfor sin sjanger. Det har responsiv kontroll, byr på en god dose utfordring, har et unikt spilldesign med to kontrollerbare figurer og er veldig vakkert å se på. Men når det gjelder underholdning, føles det ganske enkelt og uten dybde. Hvis Hades var det som for alvor fikk meg til å engasjere meg i denne sjangeren og vekket interessen min, gjør dessverre ikke dette spillet noe spesielt for å opprettholde den. Det er visuelt tiltalende og morsomt å spille i korte stunder, men det er ikke så mye mer enn det, og siden Hades II bare er en uke unna, føles det ikke spesielt viktig å sjekke ut i det store bildet.