Towerborne (Early Access)

Denne anmeldelsen er basert på lanseringsutgaven Stoic har sendt ut til media. Vi vil følge opp jevnlig og legge ut en endelig anmeldelse når spillet er ferdig.

Utvikleren Stoic består av tidligere BioWare-utviklere, og de har først og fremst gjort seg bemerket med The Banner Saga-serien de siste 10 årene. Denne serien har vært deres fokus, og de har egentlig ikke utviklet så mye annet i løpet av denne tiden. Nå er de derimot tilbake med Towerborne, et spill som markerer en ny retning for studioet. Selv om jeg aldri har prøvd The Banner Saga selv, har serien alltid fristet meg. Det er noe med spillets design og visuelle stil som virker både bevisst og sjarmerende, så det blir spennende å se hva Stoic har klart å få til med sitt nyeste prosjekt.

Historien i Towerborne er sentrert rundt en verden som har gått under. Menneskeheten har overlevd ved å samle seg i et enormt tårn som står som deres siste bastion mot de mange fiendene og monstrene som truer omgivelsene. Det er her spillerne trer inn i rollen som en av de såkalte "Aces", heltene som har ansvaret for å forsvare tårnet og dets innbyggere. Inne i selve tårnet finnes det en rekke NPC-figurer som du kan samhandle med for å få nye oppdrag og oppgraderinger til karakteren din. Dessverre er ikke historien særlig fremtredende i starten av spillet. Mye tid går med til å bli kjent med de ulike mekanikkene i spillet, og jeg synes dette valget gjør starten litt kjedelig. Det føles som om man mister momentum fordi hovedhistorien ikke introduseres skikkelig tidlig i spillet. Konflikten, som skal være drivkraften for spilleren, forblir i bakgrunnen mens man sliter med små oppgaver og sidehistorier.

Jeg savner en sterkere narrativ drivkraft i begynnelsen av spillet. Selv om det er mange interessante NPC-er å snakke med, føles det som om de mangler en sammenhengende historie som binder dem sammen. Det hadde for eksempel vært flott om konflikten rundt tårnets overlevelse og de stadige angrepene fra fiender hadde vært mer i fokus. Det ville ha gitt spillerne en følelse av at ting haster og er nødvendige, noe som kunne ha gjort opplevelsen mer engasjerende fra starten av.

En annen ting som trekker ned er fraværet av stemmeskuespill. Selv om karakterene er fargerike og designet med sans for detaljer, blir de stive og uinteressante når de kun snakker gjennom tekstbokser. Det virker som en utdatert løsning, spesielt i et moderne spill. Stoic har tidligere fjernet stemmeskuespillet i The Banner Saga-serien, men i et spill som Towerborne ville det virkelig ha utgjort en forskjell og gitt mer liv til karakterene. Det er synd, for det er mye potensial her som ikke blir realisert.

Spillet i Towerborne er en blanding av mange sjangre. Verdenen du utforsker er delt inn i små sekskantede felt, og hver seksjon byr på et oppdrag. Når du går inn i et oppdrag, skifter spillet til et sidescrollende perspektiv der det blir en klassisk beat 'em up-opplevelse. Du styrer karakteren din gjennom kampene og banker opp fiendene i de ulike områdene. Oppdragene er ganske korte, typisk rundt fem minutter lange, men det er mange av dem. Dessverre føles de fort ensformige, ettersom mange av oppdragene gjentar seg selv i både struktur og design. Det er mange ganger man ender opp med å løpe gjennom de samme miljøene og kjempe mot de samme fiendene, noe som kan gjøre opplevelsen litt kjedelig i lengden.

Heldigvis er Towerborne designet som et flerspillerspill, og det er her det virkelig skinner. Du kan spille opptil fire spillere sammen, noe som gjør kampene mye morsommere og mer hektiske. Å kunne koordinere angrep og samarbeide med venner gir spillet en ny dimensjon som dessverre mangler når man spiller alene. Til å begynne med slet jeg med å finne noen å spille med, men da jeg endelig fant noen å spille med gjorde det definitivt opplevelsen enda bedre. Det sosiale elementet tilfører det krydderet som jeg også savner i spillets historie og karakterutvikling. Så hvis du skal prøve Towerborne, vil jeg absolutt anbefale at du gjør det sammen med venner.

Som enspilleropplevelse er Towerborne imidlertid litt generisk. Det kan fort føles som en repetisjon av de samme oppgavene, og uten noen å dele det med er det vanskelig å holde interessen oppe. De fleste nivåene består av enkle beat 'em up-sekvenser, men det finnes også noen få oppdrag der du må beskytte flyktninger eller løse små gåter. Dessverre er disse variasjonene sjeldne, og Stoic kunne ha gjort mer for å bryte monotonien.

Når det gjelder karakterutvikling er det fire ulike klasser å velge mellom. Hver klasse har sine egne styrker, svakheter og utstyrsalternativer. Spillet tvinger deg til å prøve alle klassene i begynnelsen som en del av et oppdrag, noe som føles litt påtvunget. Jeg hadde foretrukket at spillet hadde introdusert disse mekanikkene mer organisk i stedet for å presse det ned over hodet på spilleren.

Towerborne har sjarm, spesielt i grafikken, som har et unikt og stilisert utseende, og musikken er også ganske fengende. Spillet er imidlertid fortsatt i Early Access, og jeg opplevde flere tekniske problemer, blant annet noen irriterende krasj som sendte meg tilbake til skrivebordet. Stoic har fortsatt en del arbeid å gjøre for å finpusse spillet før den offisielle lanseringen i 2025.

Alt i alt har Towerborne potensial, men det føles fortsatt ikke helt ferdig. Spillet kommer virkelig til sin rett i flerspillerdelen, men som enspiller er det litt kjedelig og monotont. Hvis Stoic klarer å bygge videre på det grunnlaget de har skapt og legge til mer variasjon, kan det ende opp med å bli et virkelig morsomt spill. Inntil da vil jeg bare vende tilbake til spillet hvis jeg har noen venner å spille med.