Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Travis Strikes Again: No More Heroes

Travis Strikes Again: No More Heroes

Etter ni år er verdens mest nerdete leiemorder tilbake, men Travis Strikes Again slår ikke akkurat til med samme kraft som før.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Kombinasjonen av antihelten Travis Touchdown og Nintendos familieorienterte renommé er ikke det samarbeidet man ser naturlig for seg, men det var nettopp dette vi fikk da spillet No More Heroes ble lansert til Wii i 2008. På en konsoll som først og fremst ble forbundet med Nintendos mer familievennlige spill, eller enkle og billige spill som forsøkte å cashe inn på Wii-ens suksess, skilte No More Heroes seg ut med sin 16-årsgrense og en historie om en håpløs nerd som får fatt i et lyssverd og dermed begynner sin blodige klatretur opp rangsstigen til United Assassins Association.

Travis Strikes Again: No More Heroes
Travis Touchdown er tilbake, men er tydeligvis ikke helt i toppform.

No More Heroes var for mange (meg selv inkludert) en introduksjon til den gærne og sære spillskaperen Goichi Suda, bedre kjent som Suda51 (som akkurat fylte 51 år, passende nok). Spillene til Suda51 er ofte karakterisert av lite flatterende hovedpersoner man samtidig får litt sansen for, mye meta-humor knyttet til spill og nerdekultur, samt en aldri så liten forkjærlighet for sex, blod og psykedelisk galskap. Resultatet er spill som balanserer på en svært skarp knivsegg. På den ene siden kan det bli for mye av galskapen og den overseksualiserte fremstillingen av kvinnene i spillet, noe jeg for eksempel trakk Killer Is Dead for. På den andre siden er det nettopp den tarantinske galskapen og volden som er med på å gjøre flere av spillene akkurat så sære og usedvanlige som man håper på, og som fremstår forfriskende fritt for det forutsigbare og korrekte i et spillmarked hvor altfor få spill tør å ta sjanser. De fleste som har spilt for eksempel Lollipop Chainsaw vil ikke si at spillet var feilfritt, men mange vil likevel sitte igjen med gode minner fra det absurde zombiespillet (kanskje fordi selveste James Gunn var med på å skrive manus).

Etter lanseringen av No More Heroes 2: Desperate Struggle i 2010 har vi ikke fått fortsette historien om Travis Touchdown, men med lanseringen av Travis Strikes Again: No More Heroes er Santa Destroys mest dødelige otaku tilbake. Stilen, spillmekanikken og den helhetlige tonen i spillet er imidlertid noe annerledes enn det vi er vant med fra tidligere spill, og spørsmålet er om det nødvendigvis er til det bedre.

Dette er en annonse:
Travis Strikes Again: No More Heroes
I VR-spillene til den eksperimentelle konsollen Death Drive Mk. II skal Travis og Badman hamre løs på horder av digitale fiender. Det blir dessverre veldig fort gjentakende og kjedelig.

Innledningsvis stifter vi bekjentskap med Badman, faren til den svært minneverdige og syke bossen Bad Girl fra det første spillet i serien. Badman ønsker hevn over Travis etter datterens død, og klarer til slutt å spore opp Travis i en bobil langt uti ødemarken. En slåsskamp bryter løs, men ikke før Badman får øye på at Travis har et eksemplar av den legendariske VR-konsollen Death Drive Mk. II, en eksperimentell konsoll som kan oppfylle et ønske dersom man gjennomfører alle seks spillene tilgjengelig til konsollen. Dermed blir Travis og Badman av en merkelig grunn enige om å gjennomføre spillene sammen, og dermed begynner ditt dypdykk inn i VR-land.

Historien spiller en forsvinnende liten rolle i dette spillet, og uansett gir den aldri mening på noe tidspunkt. Nå gir sjelden Suda51 sine spill mening, men selv når man regner ut ifra absurditetenes og meningsløshetens målestokk er historien i Travis Strikes Again temmelig laber og intetsigende. Det er dessuten lite snert, humor eller generelt minneverdige øyeblikk å spore i historien og spillet generelt. Det er også overraskende lite innuendo i spillet til et Suda51-spill å være, og det som er der er mest gjenværende rester fra de tidligere spillene i serien. Sistnevnte er nok mer overraskende enn negativt, og jeg savner ikke akkurat de creepy minispillene fra Killer Is Dead, men Travis har blitt åpenbart mer streit og mindre kontroversiell i kjølvannet av diverse begivenheter de par siste årene.

Dette gjør at Travis Strikes Again føles som et mindre kontroversielt spill enn de to tidligere No More Heroes-spillene. Switch har et langt mer variert innhold enn Wii, og spill med 16-årsgrense på en Nintendo-konsoll er ikke like sjokkerende lenger takket være lanseringer som Bayonetta 2 og Doom. Voldsfaktoren er også tonet ned, ettersom man denne gangen denger løs på digitale fiender i et VR-spill, og sluttresultatet er en tammere Travis enn man skulle håpe på. Det gjør også at Travis føles som en litt utdatert antihelt som faller mellom to stoler: Gamle spillere vil savne det gamle, og nye spillere vil ikke ha nok forhold til Travis til å plukke opp spillet.

Dette er en annonse:
Travis Strikes Again: No More Heroes
Bosskampene er store, men bossene er sjelden like minneverdige som i de tidligere spillene i serien.

Tanken bak spillet er imidlertid god. Send supernerden Travis inn i diverse VR-spill og la ham bruke drapsmaskinegenskapene sine til å takle en haug med utfordringer. Har du med deg en venn kan han eller hun spille som Badman, og sammen kan dere kjempe mot horder av digitale fiender. Problemet er at til tross for at konseptet lokker med at Travis skal ta turen inn i forskjellige spill, er så å si alle VR-spillene like. Enten ser man det hele fra et ovenfra-og-ned-perspektiv, eller så fremstår spillene som 2D-plattformspill. Fiendene er like i alle spillene, de få variasjonene man får er forholdsvis kortvarige, bossene man møter er ikke spesielt minneverdige, og kampsystemet består nesten utelukkende av å variere lette eller tunge slag med lyssabelen. Man har riktignok muligheten til å utstyre Travis med noen spesialevner som han kan aktivere i kamp og fyre opp både kampene og stemningen, men det skaper ikke spesielt stor dybde til den enkle hack-and-slash-mekanikken som spillet er bygget opp på. Der de retroinspirerte minispillene i No More Heroes 2: Desperate Struggle bidro med fin variasjon i spillet, er det overraskende hvor like spillene Travis må spille seg gjennom denne gangen faktisk er.

Hvilket bringer oss til spillets aller største problem, nemlig underholdningsverdien. Hvis jeg skal oppsummere mine ni timer med spillet med én følelse, må det bli kjedsomhet. Travis Strikes Again er i bunn og grunn et kjedelig spill å bruke tiden sin på. Det eneste spillet har å lokke med er hovedpersonen og statusen serien høster fra gamle dager. Gjentakende spillmekanikk, repetitiv musikk og mangelen på det lille ekstra gjør at man rett og slett venter på at spillet skal ta slutt, noe som aldri er et godt tegn. Spillet har lite å stille opp med i konkurransen mot andre spill, enten det er snakk om storbudsjettspill som Bayonetta 2 eller indiespill som Dead Cells.

Travis Strikes Again: No More Heroes
Mellom VR-øktene må Travis finne nye spill til konsollen sin, noe som skjer i klassisk text adventure-form.

Mens vi snakker om indiespill, skal Travis Strikes Again ha litt skryt for å sette fokus på disse. I spillets t-skjortebutikk kan man bruke innsamlede penger på å kjøpe t-skjorter til Travis, og alle t-skjortene har motiver fra forskjellige indiespill som Hotline Miami, Hollow Knight, Dead Cells og Hatofuru Boyfriend, for å nevne noe. Spillet har også noen småfestlige referanser til andre spill fra Grasshopper Manufacture som Killer Is Dead og Shadows of the Damned. Slike referanser er festlige i øyeblikket, men underholdningsverdien går dessverre fort over.

På én måte betyr egentlig denne anmeldelsen lite i den store sammenhengen. Suda51 er en mann som alltid har gått sine egne veier med sin kreative galskap, og forhåpentligvis kommer han til å fortsette med det. Denne gangen må man likevel erkjenne at ting ikke sitter som det skulle gjort, og den nye retningen for No More Heroes er dessverre ikke til det bedre. Sluttresultatet er et kjedelig spill som det er vanskelig å komme seg gjennom, selv for gamle fans av serien. Bedre lykke neste gang, Travis! Vi håper du finner tilbake til den gode formen innen No More Heroes 3 kommer ut.

05 Gamereactor Norge
5 / 10
+
Hack-and-slash-spill som gir en viss grad av underholdning, fine referanser og parodier på andre spill, festlig humor når den først sitter.
-
Mye repetisjon gjør at spillet fort blir kjedelig, meningsløs historie, mangler den velpolerte ironien og brodden fra tidligere spill, gjentakende musikk, mangler det lille ekstra.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

0
Suda 51 er nå 51

Suda 51 er nå 51

NYHET. Skrevet av Suzanne Berget

Den japanske utvikleren Goichi Suda er bedre kjent som Suda51, og nå stemmer det navnet bedre enn noensinne fordi han fyller 51 år i dag. Gratulerer med dagen! Suda-san...



Loading next content