Tron: Catalyst - Et beundringsverdig autentisk eventyr som ikke er helt ukjennelig perfekt

Bithell Game er kanskje mest kjent for det nydelige indieplattformspillet Thomas Was Alone, men i årenes løp har studioet også gitt ut en rekke andre prosjekter, hvorav noen er lisensierte versjoner av kjente franchiser. Det som startet som John Wick Hex, utviklet seg snart til Tron: Identity, og nå er teamet i ferd med å debutere med enda en tittel i den sistnevnte IP-en. Det er kjent som Tron: Catalyst, og i motsetning til Identity er det et eventyrspill som lar spillerne oppleve en mer personlig og oppslukende historie i den ikoniske digitale verdenen. Selv om spillet kommer i sin helhet i juni, har jeg hatt sjansen til å få en tidlig forsmak på hva som er i vente.

For det første er Tron: Catalyst en av de beste representasjonene vi har sett av Tron-verdenen i nyere tid. Riktignok er det ikke mye konkurranse på denne fronten, ettersom Tron, til tross for alle sine virkelig interessante ideer, hadde blitt satt på bakbrenneren i noen tid - noe som heldigvis er i endring. I dette spillet er det neo-futuristiske temaet fra Arq Grid fanget og presentert med maksimal effekt, og viser et neonfarget bylandskap fra et isometrisk perspektiv som støttes av et dunkende og basstungt lydspor av den typen du forventer å høre i bakgrunnen på en av verdens mange nattklubber. Art direction, designvalgene, fargebruken - alt er så autentisk Tron som man kan håpe på fra et videospill.

I henhold til selve ideen og handlingen i spillet spiller du i hovedsak som et bud ved navn Exo som under en rutinelevering blir rammet av en merkelig endring i kodingen din, Glitch, som nå gjør at du til en viss grad kan kontrollere hvordan du opplever tidsflyten. Dette uhellet har imidlertid ført til at du blir tvunget inn på Arena, der du må kjempe for livet med Identity Disc, samtidig som du må finne ut hvordan du kan bruke dine nye tidssløyfekrefter til å overvinne systemet og finne en fluktrute, nesten på en roguelignende måte. Herfra kastes du snart inn i en mer fritt utforskbar verden der du kan hjelpe karakterer og kontakter med deres mange oppgaver for å gjøre deg fortjent til deres tillit og til slutt hjelpe deg med å nå de som forstår Glitch bedre og kan hjelpe deg med å mestre kreftene.

Når det gjelder hva vi forventer av en Tron-historie, har Catalyst alt du kan håpe på; uro og fare, hjertebankende action, svik og helter som overvinner alle odds. Igjen, det er Tron tvers igjennom, og det skal Bithell Games ha honnør for. Det viktigste kritikkpunktet jeg fant under forhåndsvisningen min, er den samme typen problem som påvirket tidligere Bithell Games-titler som John Wick Hex, ved at mens ideen, atmosfæren og presentasjonen alle spikrer oppgaven ved hånden med flygende farger, er jeg mindre overbevist om at spillingen følger etter.

Verdenen og nivådesignet har et fangehullslignende oppsett der du kan utforske og finne hemmeligheter og nyttige verktøy og koder for å nå ellers utilgjengelige områder - kanskje etter å ha tilbakestilt tidslinjen - og selv om det er et flott konsept, gjør ikke det du finner at innsatsen føles verdt det. Det handler om å samle en ressurs som du kan bruke i et ferdighetstre for å forbedre din Disc og din ridbare Light Cycle, noe som gjør deg mer effektiv i kamp og slikt, men i praksis føles det bare som om du samler på et vanlig samleobjekt. Kampene er også veldig rudimentære og en smule flate. Du kan angripe med grunnleggende og tunge nærkamper, parere og unnvike slag, og til og med kaste Disc, men det er omtrent det. Kampene mangler flyt, fart og utfordring, noe som er ganske merkelig ettersom utforskningen av verden er rask og smidig og en av spillets mest spennende deler.

Tron: Catalyst Tron har identifisert og fanget opp alt man kan ønske seg av en Tron-opplevelse og servert det, men på en måte som ikke helt leverer et spill som er så engasjerende som man kunne håpe på. Eller kanskje det bare mangler noe for å binde det hele sammen... Joda, det er gøy å kjøre rundt på en Light Cycle, den stemmelagte dialogen er utmerket, og tidssløyfemekanikken gjør det mulig for spillet å sette noen kjepper i hjulene for spillerens planer, men samtidig venter jeg på at de typisk fantastiske Tron-kampene skal ta av, og at noe annet enn verdensdesignet skal fange meg som den viktigste grunnen til å se frem til dette eventyret.