Twisted Metal

Det var lett å forelske seg i David Jaffes voldsomme PlayStation-original, der jeg spilte rollen som en psykotisk morderklovn i en rusten iskrembil som kjørte rundt i polygontunge brune miljøer og avfyrte missiler på måfå. Twisted Metal var, for sin tid, hysterisk morsomt. Det var imidlertid ikke før Twisted Metal: Black til PlayStation 2 at jeg klarte å utvikle en avhengighet. Det spillet var, er og forblir fenomenalt, og det var her jeg byttet karakter fra Sweet Tooth til Shadow og begynte å investere uhorvelige mengder tid i min nye heltidshobby: ødeleggelse på hjul.

Siden den gang har tiden fløyet av gårde. 22 år har gått siden utgivelsen av Twisted Metal: Black, og til tross for sporadiske forsøk på å vekke serien til live igjen, har Twisted Metal, i likhet med Sony-spill som Syphon Filter, Socom, Jumping Flash og Warhawk, gått tapt for tiden. David Jaffes gamle bilthriller i Mad Max-stil er ikke stort mer hot enn benvarmere og tommelringer i disse dager, men likevel bestemte Peacock seg for å kaste penger etter den psykotiske isklovnen og hans kumpaner, om ikke annet for å prøve å ri på The Last of Us' bølgen som HBO Max og Naughty Dog vil surfe på i mange år fremover.

Twisted Metal i serieform blir raskt et tydelig bevis på hvorfor det ikke fungerer å anta at bare fordi et spill har blitt omgjort til en elsket og hyllet TV-serie, vil alle spill bli gode TV-serier. Til tross for dette er det helt tydelig at Sony bare har kastet penger etter en lite gjennomtenkt produksjon og i all hast snekret sammen et latterlig dumt, tynt og uinteressant manus basert på teit situasjonskomedie og masse blod, for å markedsføre det som "enda en TV-filmatisering av en elsket PlayStation-oppfølger". Dette er ikke et lidenskapelig prosjekt som The Last of Us, dette er fartsfylt dritt. Helt og holdent.

Så vidt jeg vet, har spillserien Twisted Metal aldri inneholdt noen historie. Jeg har i hvert fall aldri reflektert over noen handling. Akkurat som i Mortal Kombat, for eksempel, hadde hver karakter en slags meningsløs "bue", i Twisted Metal: Black hadde alt å gjøre med ultraskurken Calypso's onde turnering "Twisted Metal", men jeg husker ærlig talt ikke noe av det og ikke en eneste dialoglinje fra noen av de involverte. Det er merkbart her, kan jeg fortelle deg.

For selv om Deadpool -forfatter Rhett Reese fungerte som showrunner og skrev pilotepisoden, handler denne serien egentlig ikke om noe som helst. Vi følger John Doe, spilt av Falcon stjernen Anthony Mackie, som fyller dagene med kurerarbeid mellom byer i det som ser ut som en hjemmelaget versjon av verden fra Max Mad: Road Warrior. USA er ødelagt, byene er omgitt av gigantiske murer og landet er lovløst, skittent, mørkt og gjennomsyret av ondskap. Doe får i oppdrag av borgermesteren i New LA å hente en eske fra New Chicago og bringe den tilbake til vestkysten, og til gjengjeld blir han lovet et vakkert hus med hvitt stakittgjerde, rikdom, mat og et rolig liv innenfor bymurene.

Doe, er i likhet med noen av de andre karakterene i Twisted Metal: Black, men hans utseende og personlighet er fullstendig forandret. Den stillferdige, stoiske, beinharde gambleren er forvandlet til en fjollete skravlebøtte som ikke tar noe eller noen på alvor. Bilen hans er verken rød med flammer eller i amerikansk stil lenger. I stedet kjører Mackie rundt i en maskingeværpyntet Subaru WRX STi fra 2001, og hver eneste biljaktscene ser ut som om den er filmet i ca. 13 km/t.

Underveis møter Doe den kvinnelige hovedpersonen, Quiet, hvis bror blir brutalt myrdet, noe han selvfølgelig har tenkt å rette opp gjennom blodig, torturistisk hevn. De havner i hendene på korrupte politifolk, Sweet Tooth og rivaliserende gjenger av skitne landeveispirater, og innimellom blir det biljakter med mye skyting. Raketter, missiler, maskingeværild og alt derimellom tilbys for å få serien til å ligne mest mulig på spillet, men ingenting fungerer. Ingenting. Manuset er gjennomgående elendig. Mer elendig enn det som er til å leve med. Karakterene er tynne og kjedelige, motivene deres er latterlig tynne, og det er en slitsom meningsløshet i hvert eneste minutt av denne ti episoder lange TV-serien.

Her er scener der Sweet Tooth fremfører en enmannsmusikal inne i et ødelagt kasino som er noe av det mest skuffende jeg har sett på mange år, samt merkelig innlagte CGI-øyeblikk som ser ut som om de er modellert og rendert i Excel, som sammen med stygg fotografering, elendig kostymearbeid, dårlig produksjonsdesign (det er påfallende at alt er gjort i de samme tre studioene, bare at de har flyttet og byttet ut noen møbler) og katastrofal dialog gjør dette til årets hittil verste TV-serie. Det hjelper heller ikke at skuespillet er gjennomgående elendig. Mackie tilfører noen mikrogram sjarm noen få steder, men ellers anbefaler jeg deg å legge så mye avstand mellom Twisted Metal som du kan.