Ufouria: The Saga 2

Ufouria the Saga, eller Hebereke som det også het i Japan, er et merkelig NES-spill fra studioet Sunsoft. Med en lettere åpen tilnærming til plattformsjangeren hentet det åpenbart mye inspirasjon fra Metroid, men var samtidig originalt nok til å la deg veksle mellom fire hovedpersoner som måtte dukke unna alt fra romvesener og geléklumper til kråker som bæsjet på deg. Tydeligvis var det ikke alt som passet inn i en europeisk kontekst, så da Hebereke ble til Ufouria: The Saga i 1992 kom spillet med en rekke endringer. Historien ble skrevet om, to av hovedpersonene var endret slik at pingvinen Hebe ble til en slags snømann ved navn Bop-Louie og kattejenta O-Chan til dinosauren Freeon-Leon, og bæsjen fra kråkene ble til vekter i stedet (som om vi europeere ikke kan sette pris på god toaletthumor, liksom). Det mest bemerkelsesverdige var likevel at Ufouria: The Saga aldri kom ut i USA, noe som gjorde spillet svært ettertraktet på det amerikanske samlermarkedet i en periode.

Selv om serien fortsatte på Super Nintendo med et par puzzle-spill under det japanske navnet Hebereke har det originale plattformformatet aldri blitt brukt igjen i serien. Før nå. Av alle ting vi skulle få i spillåret 2024 var Ufouria: The Saga 2 kanskje noe av det siste vi hadde forventet for et halvt år siden. Gamle fans vil naturligvis ønske dette velkommen, men spørsmålet er om tittelen vil kapre et nytt publikum.

Historien i Ufouria: The Saga 2 er ikke stort mer enn bisarr staffasje. Et romvesen ved navn Utsujin (som er temmelig nært det japanske ordet for romvesen, uchujin) krasjer i månen og rikosjetterer ned på jorda. Her begynner han å spre giftige lilla geléklumper, og det blir dermed opp til Hebe å samle vennene O-Chan, Sukezaemon og Jennifer slik at de sammen kan stoppe den utenomjordiske invasjonen.

Veteraner vil raskt legge merke til at Ufouria: The Saga 2 spiller mye på nostalgi. Her er mange av de klassiske komposisjonene til Naoki Kodaka tilbake i ny og stilig drakt, rollefigurene er de samme gamle, og selv de bæsjende kråkene er klare til å angripe deg. De som hadde håpet på å se de europeiske figurene må nok dra skuffet tilbake, for her er det de originale japanske figurene som gjelder, selv om både Bop-Louie og Freeon-Leon gjør gjesteopptredener iblant i lasteskjermene. Dialogene er like sære som rollefigurene, og musikken har en munter og lystig tone som gir klar beskjed om at dette er et lekent eventyr som ikke må tas så altfor alvorlig. For noen vil dette bli i det særeste laget, men fans av originalen vil sannsynligvis finne mye å like her.

Det originale spillets ikke-lineære progresjonssystem vender også tilbake, så her gjelder det å utforske frem og tilbake for å finne ut hvor du skal gå denne gangen for å finne en boss og komme videre. Teknisk sett kan man beskrive dette som en metroidvania, men om den betegnelsen skremmer deg trenger du ikke være redd, for spillet har en enkel og oversiktlige struktur som gjør det lett å finne frem. Her handler det om å gå dit du kommer frem i et todimensjonalt landskap med de kreftene du har tilgjengelig for øyeblikket, finne en boss, slå denne og deretter få lufttransport tilbake til start. Går du tilbake der du var i stad kan det hende banen har endret seg noe, så et snev av roguelite-elementer finner du også. Etter hvert som Hebe rekrutterer sine venner kan du utforske nye områder i både høyden og dybden, ettersom hver venn har sin unike egenskap. Variasjonen er ikke spesielt stor, men kvartetten sørger i det minste for å krydre opplevelsen noe.

Et område der utviklerne virkelig har vært på jobb er den grafiske stilen, som plasserer seg i samme kategori som Yoshi's Woolly World, Yoshi's Crafted World, Kirby's Epic Yarn og Unravel. Her er alt laget i filt, papp og andre håndarbeidsmaterialer, slik at det hele ser ut som et barnevennlig kunstprosjekt. Tekstboblene og fyrverkeriet som dukker opp når du slår en boss er utformet i perler, og det skal godt gjøres å ikke la seg sjarmere av det visuelle uttrykket. Gjennomføringen er riktignok ikke like skarp som i noen av inspirasjonskildene, men koselig som fy er det likevel.

Når den umiddelbare sjarmen over den grafiske stilen har senket seg tar det likevel ikke lang tid før man merker både mangler og svakheter. Det første og mest åpenbare er at spillet har null innstillingsmuligheter på PC, så her er det ingen rom for å justere verken oppløsning eller kontrollsystem. Det er synd, for når ytelsesproblemene melder seg på PC har man ikke anledning til å foreta justeringer som kan løse dette.

At en gammel serie spiller på nostalgi overrasker naturligvis ikke, men det er i overkant mye gjenbruk av både gamle fiender og melodier i Ufouria: The Saga 2. Og apropos melodier er det ikke alle tonene og lydeffektene som er like behagelige for øret, for noen av dem kan være direkte skjærende og irriterende. Her kunne opplevelsen blitt løftet ytterligere med litt mer tid i utviklingsfasen.

Den største svakheten med Ufouria: The Saga 2 er likevel at det ikke bringer noe nytt til bordet. Plattformspill finnes det mange av, selv de med ikke-lineær progresjon, og vi har også fått flere gode eksempler på spill med leken grafisk stil tidligere. Når dette kombineres med dårlige balanserte evner blant de fire rollefigurene og mye gjenbruk av gammelt materiale, drukner dessverre Ufouria: The Saga 2 i mengden. Nostalgikere vil absolutt kjenne seg hjemme her, men det er tvilsomt om det sjarmerende uttrykket er nok til å tilegne seg et nytt publikum.