Vampire Rain

De er hensynsløse jegere, narkobaroner eller godt likte boligeiere. De er voldelige, arrogante, maktsyke, kulturinteresserte og samtidig samvittighetsfulle. Vampyrer er like forskjellige som de som forteller om dem. Spør man japanske Artoon - utvikleren bak Blinx-spillene og deler av rollespillet Blue Dragon - er etterkommerne av den transsylvanske greven en zombielignende, hjernedød gruppe individer med et uttalt Napoleonssyndrom. En rase hvis erklærte mål er å underlegge seg verden. Og de er godt på vei. Fremtidsmodeller utarbeidet av de smarteste forskerne forteller at vampyrene, eller nightwalkers som de kaller dem på den amerikanske vestkysten, når målet sitt om nøyaktig 908 dager.

Invasjonen foregår i all stillhet, og myndighetene arbeider kontinuerlig med å holde vampyrene borte fra den vanlige borgers bevissthet. Det er ingen grunn til å skape panikk, mener man. Ifølge all normal spillogikk ville en fryktløs helt med spisse trepåler, sølvpiler, hvitløk og vievann nå tre frem i lyset og utslette nattens mørke barn i en titimers actionfylt voldsorgie. Det skjer ikke. Spillverdens vampyrhistorier har fått tilføyd et helt nytt og deprimerende kapittel.

Vampire Rains uhyrer har overmenneskelig styrke og en ugjennomtrengelig elefanthud. Derfor har John Lloyd, eneste overlevende fra ett av fortidens voldsomste vampyrangrep og medlem av en anti-vampyrinnsatsstyrke, ingen andre valg enn å gjemme seg i skyggene som en Sam Fisher i en alternativ, regnvåt virkelighet.

Så jeg har klatret opp takrenner, ned stiger, opp på bygninger, ned på gulv; svingt meg etter armene, sneket meg rundt gatehjørner, hekker og forsert murer, gjerder og det som ellers finnes av hindre i storbyen. De første par timene husker jeg lite annet enn stiger, murer og takrenner. De hører jo ofte til i smygespill, men Artoons forståelse for banedesign er like elendig som fascinasjonen for kravling er foruroligende.

Uansett hvor åpen en bane ser ut er det alltid bare én vei fremover, og det er aldri spesielt klart hvilken vei som er "riktig". Du får aldri beskjed om hvorvidt du er på rett eller feil vei. Den slaviske "prøv deg frem"-metoden viser seg gang på gang å være enhver logisk analyse overlegen, og for å gni salt i det åpne beinbruddet er spillets få sjekkpunkter plassert slik at de passer med mellomsekvensene; ikke der du har mest bruk for dem. I en alternativ verden, en der luften inneholdt 20 prosent lystgass, Trappistøl(belgisk øl brygget på et kloster av trappistordenen, red.anm.) av fineste årgang skylte inn over kritthvite strender med tilhørende gressgrønne enger og solen alltid skinte fra skyfri himmel, ville disse problemene muligens vært til å leve med. Men i Vampire Rain utvikler gameplayet seg kun i nedadgående retning.

Kronen på verket er at du under ingen omstendigheter kan unnslippe en nightwalker, og heller ikke drepe en med våpnene du har til rådighet størsteparten av tiden. Hva skal man da med våpen? Skremme bort fugler og skyte bort hengelåser, selvfølgelig. Primitive håndvåpen ble flittig brukt til å sikre bøndenes avlinger på 1300-tallet før et klokt hode fant på å sette en halmdukke med hatt og høygaffel på et jorde. Greit nok er snikskytterriflen og UV-kniven effektive våpen, men de er meget, meget sjeldne syn. Det er meg en gåte hvordan et prosjektil fra en rifle eller et stikk med en kniv kan gjøre en nightwalker til en dampende slimpytt når den spesialutviklede helautomatiske M16-lignende riflen kun gjør overfladisk skade. Her må det være snakk om manglende balanse.

For å sikre menneskehetens fortsatte eksistens har jeg ødelagt en radiostasjon, stengt av strømmen til en bygning, lett etter forsvunne kollegaer, funnet bilen deres, gispet ved synet av likene deres og montert sendere på de lemlestede kroppene deres. Er dette den store redningsaksjonen som skal redde mennesket ut av vampyrenes klør? Neppe. En bedre forklaring er at oppgavene, som så mye annet i spillet, er stjålet fra andre spill i sjangeren, og at Artoon ikke har tenkt spesielt mye over om de ga mening i den store sammenhengen. Vampire Rain er helt åpenlyst en sammenblanding av Metal Gear Solid og Splinter Cell helt fra Snakes drakt og kinnben til Fishers nattbriller og Kojimas synskjegler som viser fiendenes synsfelt. Jeg trenger vel ikke nevne at synsfeltsystemet er inkonsekvent og latterlig lite hjelpsomt, og at nattbrillene kjører på oppladbare batterier med en kapasitet på 2 milliampere. Det vil si en brukstid på 5-7 sekunder. Hvis bare dette hadde et gameplaymessig formål kunne jeg tålt det, men i likhet med resten av Artoons cannabisskeive konsept fungerer dette kun som et irritasjonsmoment.

Det er harde, følelseskalde ord jeg gir Vampire Rain med på veien, men faktisk er jeg full av medfølelse for stakkarene som har arbeidet dag ut og dag inn med dette prosjektet, vel vitende om at det ville bli sablet ned. Vampire Rain er en hårreisende pinlig opplevelse fra ende til annen - et lysende bevis på hva som skjer når den ene hånden ikke vet hva den andre holder på med. Dette gir fryktelig stealth, våpen uten effekt og ingen uhygge. Spilleren straffes for utviklerens feil, man forteller en hullete b-filmhistorie, spillet har grumsete "last-gen"-grafikk og maltrakterer samtlige av gameplayideene det har tyvlånt. Var det ikke for at Artoons mageplask tross alt fungerer på et visst teknisk nivå, ville jeg ansett Vampire Rain som et kunstnerisk harakiri.