Medlemsinnlogging
Vi tok en prat med serieskaperen og showrunneren på Among Us Owen Dennis om hvordan han vekket det ikoniske spillet til live.
"Hei Owen, god morgen, hvordan går det?
Hei, det går bra.
Greit, jeg klikker meg rett inn. Jeg har sett programmet, jeg likte det."
"Jeg synes dere har gjort en flott jobb med det så langt.
Men det var interessant da jeg liksom klikket meg inn for første gang fordi jeg tenkte, vel, det originale spillet har en premiss, men jeg vil ikke nødvendigvis si at det har en naturlig narrativ struktur."
"Så hvordan går man frem for å tilpasse noe slikt, antar jeg, og få det til å fungere?
Så, hvis du tenker over det, har spillet teknisk sett en struktur og en hook.
På en måte.
Det er bare det at folk ikke alltid tenker på det på den måten fordi du observerer spillet, og det er tilfeldig hver gang, ikke sant?
Ja, ja, ja."
"Så, men strukturen er, eller i det minste den grunnleggende ideen er, at dere er en gjeng mennesker på et romskip.
En av dere dreper folk, eller kanskje er det flere av dere som dreper folk.
Og så må alle finne ut hvem det er."
"Og det der er en grunnleggende, en veldig, veldig, veldig grunnleggende treaktersstruktur.
Alle er om bord på et skip.
Den utløsende hendelsen er at noen dør.
I andre akt må vi finne ut hvem det er."
"I tredje akt blir vi kvitt dem, ikke sant?
Ja.
Så det er grunnleggende elementene i en historie.
Så etter det er det liksom, vel, hvordan får vi tak i disse elementene?
Hvordan skal vi egentlig gjøre det?
Og etter det handler det om at vi må finne ut av karakterene."
"Hva slags karakterer ville du ende opp med å se på et skip som dette?
Og du hentet inspirasjon fra, du vet, Alien, Star Trek, The Thing, som alle de slags...
The Thing, ja."
"Ja, alle slags ting.
Og du henter inspirasjon fra dem og tenker: å ja, ofte er det en skipskokk.
Ok.
Det er alltid en kaptein."
"Det er vanligvis en sikkerhetsvakt.
Og så går du liksom gjennom det og finner ut, liksom, hva de generelle tingene er, og hva slags person som ville ta den rollen?
Og man finner liksom ut av det etter hvert."
"Og når du har funnet ut av alle disse karakterene, vel, så handler det om å pirke litt på dem til de tar en beslutning som kan være dårlig eller god.
Og de er hele tiden veldig karakterdrevne."
"Og det er på en måte slik man går frem, tror jeg.
Du snakket litt om karakterene der.
Jeg synes karakterdesignene er veldig enkle.
Det er i grunnen som en bønne med bein, og dere har lagt til hender for å være, liksom, konsistente, og en liten ryggsekk, og det er omtrent det."
"Er det noe du har opplevd, liksom, på animasjonssiden, som virkelig lar deg være mye mer uttrykksfull i hvordan de beveger seg, uten – fordi de ikke har munn heller.
Ja."
"Ja, det er vanskelig.
Ja, så når det gjelder å finne ut hvordan man skal vise uttrykk hos en karakter som ikke har øyne og ikke har munn, for alle som har sett min forrige serie, Infinity Train, hadde jeg en karakter som het One-One, som hadde to vertikale sirkeløyne og ingen munn og ingenting annet."
"Og vi måtte likevel få frem uttrykk gjennom ansiktet hans på en eller annen måte.
Så man gjorde ofte ting der man liksom klemte sammen de runde øynene og, liksom, man gjorde forskjellige ting med øynene for å få dem til å vise forskjellige ting."
"Og vi tok på en måte den tanken og brukte den på disse figurene i stedet for å ha to runde øyne, er det bare én gigantisk sirkel.
Og du bøyer den og former den og får den til å gjøre det du trenger."
"Og noen ganger er det morsomt fordi du får, liksom, hvis du lager en slags bue, som en regnbueform, kan det virke morsomt.
Men det kan også virke pompøst, eller det kan virke, det kan virke glad eller pompøst, eller det kan virke, avhengig av hvordan du plasserer kroppen, det kan plutselig gjøre det mer, det kan endre tonen helt."
"Og avhengig av hva stemmeskuespilleren gjør også.
Så det er alle disse tingene du bare må ha i bakhodet hele tiden.
Og derfor sørget jeg for at da vi ansatte alle storyboard-kunstnerne våre og mange av kunstnerne våre, hadde vi folk som hadde sin egen, veldig sterke identitet og stemme."
"Og det er derfor, når du ser serien, at jeg ønsket at det skulle skinne gjennom.
Jeg vil at det skal være slik at denne kunstneren laget denne delen, denne kunstneren laget denne delen."
"Og man kan se at, åh, den delen ble laget av en annen person enn denne andre delen, eller at denne personen virkelig ville gjøre dette.
Eller liksom, jeg ville ha den håndlagde følelsen for å få det til å føles som om det er så, så mye som en perfekt kanal mellom kunstnere og betrakter, så godt vi overhodet kan."
"Så ja, det var slik vi gjorde det.
Bare mange mennesker.
Det er også mye frihet i det.
Jeg tror noe av det jeg tenkte på, var at dere bare går helt, liksom, ofte i forskjellige retninger som jeg ikke trodde var mulig."
"Det er en scene i episode fem, spesielt, tror jeg, der dere blander alle disse forskjellige stilene.
Det er, det er små biter av, liksom, Jeg tror noen er satt inn som en ekte person i en drakt og sånne ting."
"Så det er ganske bra, hvordan klarte du, hvor frihet hadde du til å være med slags, for dette er noe som noen eier rettighetene til. Dette er utenfor ting.
Hvor frihetlig fikk du lov til å være med det?
Og ga de deg liksom bare tommelen opp hver gang?
De lot oss, de hadde noen få regler, og de lot oss gå helt amok med det."
"Det var, det var, det var ganske fritt, mye friere enn det du har på de fleste IP-er.
Og det er en av grunnene til at jeg var ok med å gjøre det.
Fordi, du vet, jeg, jeg ville ikke, IP kan være så, det kan være, det kan være både bra og dårlig fordi folk vet hva det er."
"Og det er nyttig.
Det kan være dårlig fordi folk vet hva det er.
De har allerede forutbestemte forestillinger om hva det bør være.
Heldigvis, fordi spillet ikke har noen karakterer og ikke har en egentlig stor, gjennomtenkt historie."
"Vi fikk frihet til å fortelle historien på den måten vi ønsket.
Og de sa noe sånt som: Innersloth sa noe sånt som: «Hør her, vi lager videospill, dere lager TV-serier.» Vi har regler som er litt sånn: «Hei, dere vet, dere kan ikke,» det er veldig spesifikke regler."
"Som glansen på, på visiret kan ikke brukes som en iris på et øye.
Akkurat.
Det er greit.
Ja."
"Du må alltid kunne se ryggsekken deres.
Ok.
Du må, du kan ikke vise dem at de tar av seg ryggsekken.
Som om de bare, det var som noe, det var noe sånt."
"Jeg har glemt hva alle reglene var, men de er veldig, veldig spesifikke ting.
Det er liksom, vel, det er, det er din karakter."
"Du fant dem på.
Ja.
Men også, du vet, Forrest og Marcus og alle folkene hos Innersloth, er de alle kunstnere selv."
"Så stol på andre kunstnere.
Når kunstnere kommer til dem og sier noe sånt som, Hei, vi må justere denne tingen på grunn av dette, du vet, for eksempel, farger, interiørfarger i spillet."
"Hvis noen er kuttet i to, er det som en mørkere versjon av fargen.
Akkurat.
Så den blågrønne, det blir en mørk blågrønn."
"Men i serien, fordi vi hadde øyeblikk hvor vi tenkte, vel, det må være blod, og noen må ikke vite hvem, hvem blodet tilhører."
"Ja.
Ja.
Det blir liksom, vel, det må være, da må det være rødt."
"Og farger betyr også forskjellige ting.
Så hvis jeg har en væske og væsken er gul, la oss si at det er P.
Hvis jeg har en væske og den er rød, vil du si at det er blod."
"Hvis den er brun, er det bæsj.
Hvis det er, som om det er alle disse tingene, som væsker, som bare betyr bestemte ting i animasjon med forskjellige farger."
"Og så er det mye som, ok, vel, vi må, vi må snakke i animasjonsbegreper nå."
"Og sånne ting.
Og de er veldig opptatt av at vi skal kunne tolke det slik vi trenger.
Stemmeskuespillerne til dette prosjektet er virkelig av ypperste klasse.
Dette er en av de, det er en utrolig sterk rollebesetning."
"Hadde det noen innvirkning når du liksom laget storyboardet for beslutningen, eller kanskje da du fant stemmeskuespilleren som angret på å drepe visse karakterer."
"For jeg tror ikke det er for stor spoiler å si at folk dør i løpet av serien.
Jeg vet at jeg er så, kanskje vi må kutte det, men det er opp til redaktørene, men ja."
"Hvordan ble beslutningen tatt, jeg antar, om det.
Vi hadde bestemt oss for stemmeskuespillerne etter at vi allerede hadde skrevet manuset."
"Hva skjedde?
De ble, de ble bestemt mens vi fortsatt skrev på det, men vi, vi visste hva som skulle skje med karakterene uansett hvem som skulle være stemmeskuespilleren."
"Men det er, du vet, det er tider jeg tenker, ah, som å snakke med dem."
"Å, vel, og det er, du vet, det er en av de tingene."
"Jeg vet ikke.
Kanskje vi kan få en ny sesong en gang.
Vi kan få dem tilbake.
Fint.
Jeg snakket med Elijah og om i går, og begge sa at de gjør det for det."
"Og de sa begge at jeg skulle si det til deg når jeg sa at jeg skulle snakke i dag.
Så, ja, men du har visstnok en plan.
Du har visstnok en plan."
"Det har jeg.
Jeg har en plan for hvordan vi skal gå frem med de andre sesongene.
Ja.
Jeg tror jeg vil hente inspirasjon fra måten spillet fungerer på i seg selv."
"Ja.
For hver, hver gang du spiller spillet, er det litt annerledes.
Jeg tror jeg ville ta en, Jeg tror vi ville prøve å hente inspirasjon fra det."
