Medlemsinnlogging
Vi møtte Joe Abercrombie i Avilés for å snakke om utviklingen av moderne fantasy, hans bemerkelsesverdige evne til å forutse trender i sjangeren, hvorfor forløsning kan bli overvurdert, hvordan videospill har preget forfatterskapet hans, fremtiden for « The Devils på skjermen, den kommende boken «The Heretics», og til og med litt om den neste sesongen av «Love, Death & Robots».
"Hei, venner på Gamereactor! Dette er min andre dag på Celsius 232 og jeg har selskap av en av stjernene her.
Alle vil snakke med deg, jeg vet ikke hvordan eller hvorfor."
"Og du har et veldig nært forhold til festivalen, du har vært her i noen år nå.
Hvordan liker du det i år?
Jeg elsker det, akkurat som jeg gjør hvert år. Jeg var med på den første for rundt 15 år siden og jeg tror jeg har vært på 11 stykker totalt nå."
"Da jeg var rundt fem år, syntes jeg det virket ganske kult.
Nå som jeg har vært på 11, føles det kanskje som en del av inventaret, jeg er ikke sikker.
Det er vel ganske mange bøker i løpet av disse årene.
Jeg vil gjerne spørre deg om formatet for trilogier."
"Du har en rekke av dem: «The First Law», «Age of Madness» og nå «The Devils».
Så hvordan går du frem? Hvordan deler du opp det kreative arbeidet ditt helt fra starten av slik at det kan bli eller vokse til en fullstendig trilogi?
En trilogi har alltid virket som den naturlige lengden på en flerdelt historie for meg."
"Det er en begynnelse, en midtdel og en slutt.
En første bok der du legger grunnlaget, en siste bok der du avslutter historien og en midtbok der man kan la handlingen utfolde seg og utvikle karakterene.
Alt jeg leste som barn, «Ringenes herre», «Trollmannen fra Earthsea», de store bøkene for meg var trilogier."
"Så det har alltid føltes veldig naturlig å skrive i den stilen.
Jeg antar at fantasy ofte handler om store, lange historier, store verdener og mange karakterer.
Så når man først begynner på flere bøker, virker tre som det riktige antallet.
Mange av karakterene du nevnte, gjør forferdelige ting."
"Og likevel blir folk knyttet til dem.
Hvor går grensen mellom en karakter som har feil, men som vi likevel kan identifisere oss med, og en man ville gi opp?
Jeg vet ikke om det finnes en grense."
"Jeg tror min holdning er at det ikke finnes noen grense.
Hvis du skriver ut fra karakterens perspektiv, hvis du forstår motivasjonene deres og de gir mening, hvis det er noe tiltalende ved måten karakteren tenker på, og fremfor alt en form for humor som er ganske individuell og tiltalende, så kan en karakter på en måte slippe unna med hva som helst."
"Jeg tenker på bøker som for eksempel «American Psycho», der oppførselen er helt utenfor det akseptable, det verste av det verste, den mest avskyelige personen man kan forestille seg.
Men det finnes likevel en vidd og en humor der som gjør at det er interessant å lese om denne personen."
"Du trenger ikke å like vedkommende som leser, men du må synes vedkommende er interessant.
Så jeg tror det handler om å sette seg inn i den personens perspektiv og gi dem en slags personlig humor og en stemme som er tiltalende.
Tror du da at forløsning er overvurdert i fantasy?
Jeg tror det kan være det. Det er ikke det eneste viktige."
"Jeg tror en karakter kan bli forløst, men det er også interessant med en karakter som ser ut til å strebe etter forløsning, som nesten når målet, men som mislykkes i siste øyeblikk.
For meg føles det veldig ekte og veldig naturlig."
"Vi er ofte fanget i disse atferdsmønstrene som er svært vanskelige å bryte ut av som mennesker.
Vi kan forlate de kjente omgivelsene, finne nye mennesker å omgås, nye måter å oppføre oss på, men ofte, når vi vender tilbake til det kjente, faller vi tilbake i kjente atferdsmønstre."
"Så den typen jevne mønstre for forandring og utvikling som man ofte ser i skjønnlitteratur og i heroisk fantasy, vet jeg ikke om alltid gjenspeiler den virkelige verden, og jeg liker å skrive noe som føles ekte og autentisk."
"Og noen ganger mislykkes folk.
La meg spørre deg om «Half-A-King».
Det var for nesten 20 år siden, hvis jeg ikke tar feil?
Ja, så *The Blade Itself* var min første bok, og det var for litt over 20 år siden."
"2007.
Det stemmer.
«Half-A-King» kom, tror jeg, kanskje tre eller fire år senere.
Hvordan tror du den boka, den historien, det budskapet treffer dagens publikum?
Jeg mener, jeg tror den fremdeles virker."
"Jeg mener, jeg er heldig på den måten at jeg alltid, sannsynligvis ved en tilfeldighet, jeg vet ikke, men jeg ser ut til å alltid ha vært med på en bølge av ting på akkurat riktig tidspunkt.
Så jeg skrev en slags rå, skitten, litt amoralsk fantasy på et tidspunkt før det nødvendigvis var markedets hovedstrømning."
"Men mens jeg skrev den, skiftet markedet i stor grad i den retningen.
Det var på en måte klart da jeg kom inn, på en måte jeg ikke hadde forventet og egentlig aldri var forberedt på.
Og generelt sett, over tid, hvis det er én ting jeg har opplevd i forfatterkarrieren min, så har det vært flaks, tror jeg."
"Markedet har begynt å forutse hva jeg vil gjøre, noe som er veldig, veldig hyggelig.
Det er selvfølgelig veldig hyggelig.
Og jeg ville også spørre deg om videospill.
Jeg vet at du er veldig interessert i videospill."
"Vi er for det meste, eller vi var for det meste, et videospillmagasin, ikke sant?
Ja, selvfølgelig.
Så de to måtene, den ene måten, hvordan inspirerer de deg?
Når du spiller, kan du se de narrative elementene på en annen måte."
"For eksempel, fra interaktiv fortelling, ser du ting du kan gjøre i dine statiske bøker.
Og så skal jeg spørre deg om det motsatte.
Ja, jeg mener, videospill har alltid vært en veldig stor del av det jeg har gjort."
"Jeg mener, på en måte er jeg i riktig alder, slutten av 20-årene, helt på slutten av 20-årene, la oss være ærlige, den rette alderen for å virkelig ha vokst opp sammen med videospill.
Så da jeg var fire eller fem, fikk vi vår første datamaskin, som, tror jeg, var en Acorn Atom, 2K."
"Veldig imponerende.
Senere utvidet vi den til fantastiske 12K.
Det var helt utrolig.
Og jeg kan huske mange av mine tidlige opplevelser med videospill."
"Elite på BBC for lenge siden.
«Dungeon Master» på Atari ST da jeg vokste opp.
Så dette var alle lærerike år for meg som tenåring.
Du vet, fascinerende saker."
"Og det var vel da unge mennesker pleide å reagere på bøker.
Jeg reagerte på bøker, men også på videospill.
Og i den tiden måtte man vel fylle ut mange av hullene selv og på en måte skape sine egne bakgrunnshistorier for karakterene."
"Og derfor var de, tror jeg, veldig effektive til å stimulere fantasien.
Og det er på en måte mine første skriveerfaringer, å utdype bakgrunnen til spillene jeg spilte da det bare var noen få piksler på skjermen."
"Som å sette i gang fantasien og fylle ut tomrommet.
Så det er interessant.
Og omvendt, vil du gjerne prøve deg på videospill?
Jeg kan se for meg et moralsk tvetydig RPG-spill basert på det du skriver."
"Ja visst.
Ja, jeg mener, du vet, det er noe som har dukket opp nå og da.
Og det er et fascinerende område.
Det er åpenbart at denne bransjen blir så enorm, så mye større enn film og TV, større enn bøker."
"Og med tiden er jeg sikker på at den vil bli enda større.
Så det er utvilsomt et fruktbart felt for forfattere.
Men jeg tror det fortsatt er en viss grad av at forfattere er litt prisgitt av design, programmering og de kommersielle elementene."
"Og derfor er det et vanskelig område å finne sin plass i som bokforfatter.
Som forfatter har man fullstendig kontroll over det man gjør, noe som kan være et press, men som samtidig gir stor frihet.
Og derfor er jeg ikke sikker på hvordan jeg nå, som en som er vant til å få viljen min, reagere på å måtte gjøre som jeg blir bedt om."
"Kanskje noe du allerede har gjort som du tror passer som et videospill, som en tilpasning?
Ja visst. Jeg mener, det er alltid en mulighet.
Jeg antar at det avhenger av det rette teamet, de rette menneskene, den rette personen med den rette tilnærmingen og den rette bakgrunnen som kommer til deg og sier: «Jeg vil gjøre dette, og slik skal det gjøres.» Og på en måte er det det man ser etter i en film- eller TV-tilpasning også."
"Den personen som ikke kommer til deg og sier: «Jeg elsker det du lager.» La oss gjøre det du har gjort.
Men som sier: «Jeg har en visjon om hva jeg kan gjøre med materialet ditt.» La oss på en måte ta den reisen sammen."
"Og hvis den muligheten skulle dukke opp med de rette menneskene, ville jeg gripe den med begge hender, men det har ikke helt passet så langt.
Så jeg holder alltid ørene åpne.
Ja. Og nå som du nevner filmatiseringer, må jeg selvfølgelig spørre deg, og jeg tror publikum spurte deg i går om *The Devils*."
"Selvfølgelig.
Er det noe nytt du kan fortelle, noe om statusen på prosjektet?
Selvfølgelig.
Ja. James Cameron kjøpte rettighetene til «The Devils» for et år eller to siden da boka først kom ut."
"Så alt jeg egentlig kan si, er at vi jobber med saken.
Slike ting går alltid veldig, veldig sakte.
Og når man samarbeider med en som ham, er det fantastisk å ha den slags tyngde bak seg og den kreative kraften bak det."
"Men samtidig må det gå i hans tempo, og han har mange andre ting på gang.
Og så går det i rykk og napp når Saurons øye vender seg mot prosjektet ditt igjen, skjønner du?
Så det går fremover, men man må aldri holde pusten med slike ting."
"Selvfølgelig.
Jeg har lært med tiden at det ikke finnes noen garantier.
Du må bare gjøre så godt du kan i hvert trinn og håpe at alt faller på plass."
"Men i mellomtiden fortsetter du å jobbe med verden og tilpasse den til trilogien, og vi har nettopp fått vite tittelen på oppfølgeren, som er «The Heretics»."
"Ja.
Hva kan du fortelle oss, eller hva kan du fortelle fansen om hva de kan forvente seg av denne andre filmen?
Vel, på en måte, jeg mener, jeg prøver alltid å tilby noe av det samme."
"Du vet, man vil gi folk den typen ting de likte ved det du skrev i utgangspunktet.
For meg er det en kombinasjon av action og litt humor og noen levende karakterer som utvikler seg i retninger man ikke forventer."
"Så det er, tror jeg, alltid et gjennomgående trekk i det jeg gjør.
«The Devils» var ment å være en slags mer underholdende, mer fartsfylt, mer lettlest, på en måte, enn noen av de andre verkene mine hadde vært."
"Ja.
Og så fortsetter «The Heretics» i den retningen, utvider omfanget litt, og introduserer noen nye karakterer og noen nye ideer.
Handlingen utspiller seg hovedsakelig i Tyskland, og det er mange hekser i boka."
"Det er i grunnen det hele.
Mange hekser i Tyskland.
Greit.
Greit.
Interessant."
"Jeg nevnte den første loven tidligere, og dette er et spørsmål fra min kollega Alex.
Selvfølgelig.
Han spør: Hvilken karakter fra «Den første loven» med til teamet i «The Devils»?
Å, det er et interessant spørsmål."
"Jeg mener, det er mange ubehagelige karakterer i «The First Law» som jeg tror sannsynligvis ville passe rett inn.
Man trenger imidlertid den litt overnaturlige stemningen for å passe inn i «The Devils»."
"Så jeg tenker kanskje en karakter som Shenkt, som er mystisk og har sans for menneskekjøtt, kan passe godt inn i det teamet.
Greit, det var en god idé."
"Ok, og en siste.
Jeg elsker «Love, Death & Robots» fullstendig.
Å, ja, selvfølgelig.
Du har skrevet tre av episodene, hvis jeg ikke tar feil."
"Ja.
Interessant nok er disse episodene tilpasninger av historier av andre forfattere.
Ja, selvfølgelig.
Og dessuten er de selvfølgelig mye kortere."
"De er korte sammenlignet med trilogiene dine eller bøkene dine.
Så hva syntes du om dette, å bearbeide andres verk og samtidig gjøre dem veldig korte og slagkraftige?
Ja, jeg mener, det var en veldig interessant øvelse alt i alt."
"Så jeg har jobbet ganske mye, både med å tilpasse mine egne verk for skjermen, med svært liten suksess, må jeg påpeke.
Og jeg har også jobbet med noen andre forfattere for å tilpasse bøkene deres til skjermen også, altså et mye lengre format, slags timelange formater eller filmformater."
"Og så var dette på en måte et naturlig skritt å jobbe med «Love, Death and Robots», der stort sett alle historiene er basert på en novelle eller tilpasset fra noe annet."
"Og det er på en måte, det kan være frustrerende å ha historien der, men generelt synes jeg det er en veldig fin forandring fordi man kan gå inn i noe som i stor grad er etablert, man har strukturen på plass, man har en form som folk allerede liker og setter pris på, og det handler om å prøve å bare få det frem på den mest effektive måten for formatet og også ofte å bringe det helt ned til et fokuspunkt, fordi noen av dem er fem minutter, noen er 15 eller 10, men noen er veldig, veldig korte, og derfor handler det om å prøve å koke det ned til den mest effektive formen, og det er faktisk en ganske spennende mulighet."
"Og du jobber med fantastiske regissører, fantastiske animatører, som har fantastiske ideer, og det er gøy som forfatter som vanligvis jobber alene å bli en del av et team, noen ganger med dårlige ideer, og noen ganger med gode ideer, og man jobber seg liksom gjennom de dårlige ideene og finner forhåpentligvis den beste utformingen av historien."
"Vil du gjerne ha med en original der i fremtiden?
Kan vi forvente en original av Joe Abercrombie i «Love, Death and Robots»?
Jeg mener, det er alltid mulig, så jeg tror jeg skal lage et par stykker i den neste serien igjen, noen episoder som alle er tilpasset fra andres materiale."
"Tilpasset også?
Ja, absolutt.
Kanskje en original en dag.
Jeg antar du venter på den slags, den diamant av en idé som passer til formatet, og jeg er vanligvis ikke en novellefyr."
"Jeg er mer en langhistorie-fyr, så forhåpentligvis vil det skje en dag.
Den vil komme til meg.
En historie som er en ekte perle."
"Kanskje her i Avilés, siden du er så godt kjent her, og jeg vet at du nevner Avilés i noen av verkene dine, så det er virkelig hyggelig."
"Jeg elsker dette.
Tusen takk for at du tok deg tid, Joe.
Nyt resten av Celsius.
Gleden er på min side, i like måte.
I like måte."
