Virtual Boy på Switch/Switch 2

Helt siden Virtual Console-konseptet ble lansert på Wii, har folk etterspurt muligheten til å spille Virtual Boy, og etterspørselen har holdt seg selv under Wii U- og Switch-æraen. Sannheten er imidlertid at dette ikke er en helt enkel sak å løse. Virtual Boy var egentlig bare god på én ting, og det var tredimensjonal grafikk.

Og Nintendo sørget, sin vane tro, naturligvis for å utnytte dette maksimalt. Det betyr at spillene ofte krever 3D-kapasitet for å fungere i det hele tatt. Selv et plattformspill som Wario Land har hindringer som svinger inn og ut av bildet, og som blir nærmest umulige å unngå hvis man fjerner 3D-effekten. Kanskje er dette også grunnen til at det har tatt Nintendo så lang tid å gi konsollene støtte for Virtual Boy.

Nå har den endelig kommet, og som du skjønner krever det spesielle løsninger for å få den til å fungere. Den opprinnelige Virtual Boy (som du kan lese mer om i vår omfattende artikkel) besto av et stativmontert headset som minnet litt om turistkikkertene man ofte finner i høye bygninger og lignende steder. Den hadde også innebygde skjermer. Her har Nintendo valgt en billigere løsning, og Virtual Boy de selger (det finnes også en betydelig billigere pappversjon) via My Nintendo Store er egentlig bare et tomt skall.

Den har ingen egen kontroller (mer om det senere) og inneholder ingen elektronikk. Den tilsynelatende identiske dingsen har fortsatt alle stikkontaktene og kontrollene - de er bare til pynt og har ingen funksjon. I stedet er tanken at du åpner toppen av denne enheten og setter inn Switch- eller Switch 2-skjermen (førstnevnte krever en enkel utskifting av en påskrudd holder), som deretter fungerer som din Virtual Boy. Enhetens ikoniske røde grafikk - Virtual Boy hadde bare én farge - kommer fra de fargede brillene du ser gjennom.

Jeg er så heldig å eie en Virtual Boy selv, og jeg har sammenlignet dem side om side. Jeg kan rapportere at de er så like at jeg ikke kan skille dem fra hverandre annet enn ved å snu dem og se på undersiden. Det er virkelig en nesten perfekt kopi som Nintendo tilbyr, med detaljer som de merkelige svarte gummidekslene på sidene og det halvknuste stativet som du aldri kan få i riktig høyde. Den eneste mulige forskjellen er at jeg synes den nye enheten har en litt mindre varm rød tone sammenlignet med originalen.

Å spille Virtual Boy er fortsatt en litt surrealistisk opplevelse. 3D-effektene er faktisk veldig gode selv i dag, og ligner ikke på noe du kan oppleve utenfor VR-verdenen eller moderne 3D-briller. Her kan du justere 3D-effekten med programvare i stedet for maskinvare, noe som fungerer utmerket, selv for meg som har brytningsfeil og bruker briller. Det myke dekselet er enda bedre her enn på den originale enheten (muligens fordi det gamle materialet har herdet noe) og lukkes på en måte som effektivt holder lyset ute.

Men uansett hvor jeg sitter i hjemmet, er det vanskelig å finne en plass som gir god ergonomi. Dette var et problem med originalen, og det er fortsatt et irritasjonsmoment. Du må skyve hodet forsiktig fremover for å holde den nærme, noe som er ubehagelig for nakken, og siden det ikke er mulig å heve/senke enheten på en god måte, er det stor risiko for at stolene og bordene dine ikke gir akkurat den høyden som kreves for å spille komfortabelt.

Originalen ble spilt med en ganske unik kontroller som på mange måter var forut for sin tid, med tydelige grep, doble kontroller og avtrekkerknapper. Det hadde vært fenomenalt om Nintendo også hadde tilbudt muligheten til å spille med en slik, men det er ikke noe de tilbyr i dag (selv om de kanskje vil revurdere dette hvis Virtual Boy-løsningen blir veldig populær). Heldigvis fungerer det veldig bra å erstatte den med analoge pinner i de fleste spill, og jeg vil til og med hevde at det fungerer bedre i et spill som Red Alarm, mens jeg synes Teleroboxer blir litt mer uberegnelig.

Som tidligere får jeg imidlertid litt krampe i armene av å spille med dem liggende foran enheten for lenge. Det er ingen god stilling, men i utgangspunktet den beste, for med kontrolleren på fanget må man lene seg enda lenger fremover for å se inn i Virtual Boy. Dette er selvfølgelig ikke noe jeg kan klandre denne nesten identiske enheten for, ettersom det er en designfeil fra 1995. Switch tilbyr imidlertid en løsning. Når jeg spiller med en Joy-Con i hver hånd og armene avslappet langs siden, opplever jeg for første gang på over 30 år at jeg ikke får vondt i armer og skuldre av å spille med denne enheten.

Til og med øynene mine er litt gladere. Den sintrøde grafikken fikk alltid øynene mine til å tåre og kunne gi meg hodepine hvis jeg spilte Virtual Boy i en time. Denne løsningen emulerer grafikken og bruker som nevnt rødt glass til fargen, noe som slett ikke er slitsomt for øynene på samme måte (selv om det fortsatt føles som å slå på lyset i et mørkt rom etter endt spilling) som når de knallrøde diodene bombarderer øynene med den virkelige enheten.

Lydkvaliteten blir selvsagt noe svekket av at Switch-enhetene er plassert i en liten rød plastboks (selv om det er smale åpninger i bunnen), men det er jo ikke slik at originalenheten var det ypperste av hi-fi når det gjelder lyd, og de betydelig mer kompetente høyttalerne kompenserer for dette på en god måte.

Så ... bør du skaffe deg en av disse (eller den billigere pappversjonen)? Det finnes to svar. Hvis du ikke er en fan av retrospill, ikke er så interessert i virtuell virkelighet og mener at spilling bør være en avslappende og hyggelig affære, er dette definitivt ikke noe du trenger å vurdere. Det er en god grunn til at Virtual Boy ble Nintendos største flopp noensinne. Etter bare en time blir du sliten i øynene og får vondt i skuldrene, og det finnes bedre spill enn dette for andre formater på Switch Online + Expansion Pack.

Men hvis du er interessert i spillhistorie og elsker Nintendo, kan jeg likevel anbefale det. Den er vanskelig å spille på, vanskelig å få ergonomien til å stemme og utrolig primitiv - men det er noen flotte spill å oppdage her. Telerobox og Wario Land er begge svært underholdende, og er lett verdt prisen for i det minste kassettenheten. Dessuten er det ingenting som kan måle seg med denne merkelige og på mange måter legendariske opplevelsen, som mange har meninger om, men få faktisk har prøvd. I tillegg er det en ganske kul ting å ha i spillhyllen.