Vitenskap, fiksjon og tanker: Et intervju med Ted Chiang

For noen dager siden dekket vi Celsius 232-festivalen i Avilés, Asturias, Spania, hvor vi gjennomførte 22 intervjuer og ga dere innblikk fra de mange panelene. Det var den 15. utgaven av den prestisjetunge internasjonale samlingen for skjønnlitterære forfattere, men den første både for Gamereactor og dagens intervjuguest, den anerkjente sci-fi-novelleforfatteren Ted Chiang.

Mens vi tok inn festivalens unike atmosfære, den enorme mengden kunnskap som forfattere og kunstnere delte, og den smittende entusiasmen fra både lesere og fans, hadde vi gleden av å sette oss ned til en tankevekkende samtale med en av de mest innflytelsesrike science fiction-forfatterne de siste to tiårene.

I det følgende intervjuet diskuterer vi filmatiseringer, interaktiv fortelling, generativ AI, skriveprosessen og fiksjonens varige verdi som en måte å tenke på.

★ Gamereactor: Mange av historiene dine tar utgangspunkt i et vitenskapelig eller filosofisk konsept, men det leserne ofte husker best, er den emosjonelle virkningen. Når du begynner å skrive, kommer personene først, eller ideen?

Ted Chiang: For meg er det konseptet som kommer først.

Jeg tror science fiction er en god måte å dramatisere filosofiske spørsmål på. Når filosofer diskuterer filosofiske spørsmål, kan det bli veldig abstrakt. Hvis du ikke er filosof, kan det være lett å lure på hvorfor noen i det hele tatt skal bry seg om dette spørsmålet.

Det science fiction gjør, er å la deg forestille deg en verden der det spørsmålet ikke lenger er abstrakt, men har praktisk betydning.

Du skaper karakterer som lever i den verdenen, og svarene på disse spørsmålene har reell betydning i livene deres.

Hvis du klarer å få leserne til å føle med disse karakterene, vil de få en mer intuitiv forståelse av hvorfor det filosofiske spørsmålet er interessant.

Så når jeg skriver skjønnlitteratur, starter jeg med ideen, men jeg leter alltid etter en måte å gi den en mer emosjonell dimensjon på.

★ Jeg antar det handler om å få disse ideene til å slå rot i lesernes hjerter. «Story of Your Life» ble filmatisert som «Arrival». Endret den opplevelsen din oppfatning av filmatiseringer og av historier som virker umulige å filme?

Da de først kontaktet meg om å filmatisere den, var min første tanke: «Er dere sikre på at dere tenker på den rette historien?»

Historien er jo veldig indre. Det meste av den utspiller seg inne i hovedpersonens hode. Jeg ville ha sagt at den ikke var et godt valg for filmatisering.

Men etter å ha sett den filmatisert til en virkelig god film, innser jeg nå at jeg ikke er noen god dommer når det gjelder hva som er et godt valg for filmatisering. Det er jo egentlig manusforfatternes jobb.

Det manusforfattere er flinke til, er å se noe som ikke er åpenbart; i hvert fall ikke åpenbart for meg. Det er veldig lett å forestille seg en bokstavelig filmatisering, og hvis det er den tilnærmingen man har, ville ingen ha valgt «Story of Your Life».

Noen manusforfattere har en ekte gave for å se noe som ikke er umiddelbart åpenbart, å se et potensial i en historie som kan gjøre den til en film. Det har ikke jeg (ler).

★ «Story of Your Life» ble til «Arrival», men mange lesere anser dine andre historier som enda vanskeligere å tilpasse. Er det noen du mener bør forbli utelukkende litterære, eller tror du at enhver idé til slutt kan finne det rette filmiske språket? Kanskje det er deres jobb å finne ut av det?

Som jeg sa, er jeg ikke den rette personen å stille dette spørsmålet til (ler). Jeg trodde ikke at «Story of Your Life» kunne filmatiseres, så dette er ikke min avgjørelse.

Jeg vil si at uansett hvilket medium du jobber i – enten det er skjønnlitteratur, film, animasjon i stedet for live-action, eller til og med videospill eller tegneserier – bør du tenke på de unike styrkene ved det aktuelle mediet. Hva er det dette mediet lar deg gjøre som du enten ikke kan gjøre, eller som er mye vanskeligere å gjøre, i andre medier?

Jeg tror trikset med filmatisering er å ta et verk som utnytter styrkene til sitt opprinnelige medium, og deretter finne en måte å formidle den samme grunnleggende historien eller ideen ved å utnytte styrkene til et annet medium. På et vis er det utfordringen ved tilpasning.

For noen skriver romaner nesten med den hensikten at de skal bli filmer. De forestiller seg en film i hodet mens de skriver. Slike er sannsynligvis veldig enkle å tilpasse. Men på et vis utnytter ikke disse forfatterne prosaen fullt ut som medium, fordi de tenker på et annet medium.

Når det gjelder verk som er skrevet for mediet (skjønnlitteratur som er skrevet for å være skjønnlitteratur, uten tanke på tilpasning), utgjør det en mye større utfordring å tilpasse dem. Derfor trenger man en adapter som har en viss dyktighet eller fantasi, noen som kan oversette mellom ett medium og et annet.

★ Når vi snakker om medier, og ikke tilpasninger, men hvert mediums egne styrker: er videospill, interaktiv historiefortelling (eller til og med adaptiv historiefortelling), noe som tiltrekker deg? Synes du det er spennende å forestille seg historier som endrer seg avhengig av spillerens valg?

Jeg er en gamer. Jeg spiller videospill. Men jeg tror ikke jeg ville vite hvordan jeg skulle skrive for et videospill.

Noe jeg ofte sier – fordi folk av og til spør om jeg ville være interessert i å skrive for film – er at jeg tror film er et språk jeg forstår, men ikke kan snakke. Film er et medium jeg setter pris på, men jeg vet ikke hvordan jeg skal uttrykke meg gjennom det.

Jeg tror noe lignende gjelder for videospill. Jeg liker dem som spiller, men jeg tror ikke jeg har den tilknytningen til mediet som ville gjort det til det mediet jeg ønsker å uttrykke meg gjennom. Jeg synes det er et veldig interessant medium på grunn av det interaktive elementet, og det skiller seg fra andre medier i så måte.

Som jeg sa, ideelt sett bør man prøve å fortelle en historie der videospill er det ideelle mediet for å formidle den historien. Jeg tror man må ha en ekte tilknytning til mediet for å kunne gjøre det, og jeg vet ikke om jeg har det.

★ Mange av verkene dine utforsker intelligens og bevissthet. Har du, med tanke på den nylige oppblomstringen innen generativ AI, endret hvilke spørsmål du mener er verdt å stille i dag?

Gjennom store deler av science fiction-historien har ideen om tenkende maskiner eller kunstig intelligens vært svært vanlig, og folk har jevnlig vendt tilbake til den.

Jeg tror det alltid har vært mange interessante filosofiske spørsmål knyttet til dette temaet.

Men det vi har sett de siste fem årene eller så, med fremveksten av generativ AI, ligner ikke i det hele tatt på det science fiction-litteraturen snakket om. Spørsmålene science fiction-litteraturen var opptatt av, er egentlig ikke relevante for situasjonen vi står overfor nå.

Her er en måte å tenke på det på.

Tidligere kunne science fiction stille spørsmålet: Bør du overlate beslutningstakingen til en maskin?

Jeg mener det er et interessant filosofisk spørsmål, fordi ideen om en maskin som tar bedre beslutninger enn mennesker (eller rett og slett på en annen måte enn mennesker) reiser legitime argumenter både for og imot å stole på den.

I dag er spørsmålet imidlertid mer: Bør man overlate beslutningstakingen til Amazon?

Jeg synes ikke det er et interessant filosofisk spørsmål. Jeg mener svaret helt klart er «nei, det bør man ikke». Jeg tror ikke det finnes et godt filosofisk argument for å overlate beslutningstakingen til Amazon.

Det jeg mener er at generativ AI (programvaren som for tiden beskrives som AI) ikke er en tenkende maskin. Den er i bunn og grunn et verktøy for bedrifters makt.

Jeg tror ikke det finnes et godt filosofisk argument for å bare gi etter for bedriftsmakt.

Bedrifter tjener på å prøve å vekke disse spørsmålene om tenkende maskiner og antyde at de kanskje tenker på en måte som er bedre enn deg.

Men det er ikke det vi har akkurat nå. Det er ikke den situasjonen vi står overfor.

Når de snakker om disse ideene, er det bare et røykteppe, fordi de er interessert i å øke sin makt over enkeltpersoner.

Så jeg tror det er veldig viktig å ha klarhet i situasjonen vi faktisk befinner oss i. Situasjonen vi står overfor i dag er ikke den som science fiction tidligere var opptatt av. Situasjonen vi står overfor handler om å motstå bedrifters makt.

★ Bøkene dine (og svarene dine i dag) gir sjelden enkle svar. Mener du at skjønnlitteratur bør gi leserne konklusjoner eller bedre spørsmål?

Jeg tror skjønnlitteratur kan gjøre begge deler.

På et eller annet nivå har forfatteren sannsynligvis noe de tror på, et standpunkt de inntar, og ofte er skjønnlitteraturen de skriver en måte å argumentere for dette standpunktet på.

Det er ikke et krav at leserne, i et vellykket skjønnlitterært verk, skal endre mening og innta det standpunktet, men hvis de i det minste forstår det, kan det godt være noe forfatteren prøver å oppnå.

Noen skjønnlitterære verk fremfører, i den forstand, et argument. De sier ikke nødvendigvis at dette er svaret, men de argumenterer for noe.

Samtidig kan en forfatter reise spørsmål ved å fremføre flere ulike argumenter: både for og imot noe.

For mange spørsmål finnes det gode argumenter på begge sider. Et skjønnlitterært verk kan fremme begge disse argumentene, og ved å formulere dem hjelper det leserne til å tenke klarere over spørsmålet.

Leserne kan da komme frem til sitt eget svar, eller i det minste få en bedre forståelse av hvorfor de føler det slik de gjør.

Så ja, skjønnlitteratur kan gjøre begge deler. Den gir kanskje ikke svar, men den kan fremføre argumenter.

★ Til slutt, under gårsdagens paneldebatt nevnte du Clarion Writers’ Workshop og hvor mye den forandret deg. Hvordan formet den deg som forfatter, og hva vil du si var den viktigste ingrediensen den tilførte din kreative prosess?

Clarion formet meg på flere måter.

For det første bekreftet det at å skrive science fiction var det jeg burde drive med, det jeg burde satse på. Før det hadde jeg begynt å tvile på om det var den rette veien for meg.

Clarion brakte meg også i kontakt med et fellesskap av andre science fiction-forfattere, noe som var utrolig verdifullt for meg. På samme måte bidro det til å krystallisere identiteten min ved å vise meg hvilket fellesskap jeg egentlig var en del av.

Noe av det jeg sa under panelet, var at man under workshopen vil høre mange lesere forklare sin tolkning av en historie. De vil fortelle deg hva de fikk ut av den.

Å høre en rekke forfattere forklare tankeprosessene sine rundt hvordan skjønnlitteratur fungerer, er utrolig nyttig fordi det lærer deg at det finnes så mange forskjellige måter å lese en historie på.

Hvis du jobber alene, vil du sannsynligvis fokusere på én enkelt måte å lese en historie på: din egen. Men folk leser historier på utallige forskjellige måter.

Når du deltar i en workshop sammen med andre forfattere, er du omgitt av lesere som kan formulere hvordan de tolker et verk på en måte som lesere som ikke er forfattere kanskje ikke klarer.

Det hjelper deg å forstå alle de ulike måtene lesere tolker skjønnlitteratur på, og dermed også alle de ulike måtene skjønnlitteraturen selv kan fungere som medium på.

Av den grunn var Clarion utrolig nyttig.

Det er ikke offisielt annonsert noe nytt verk, men hvis denne samtalen er noe å gå etter, er Ted Chiangs nysgjerrighet på historiefortelling, teknologi og filosofi like skarp som alltid.