Wanderstop

Jeg kan bare applaudere når spill prøver å si noe mer om den verden vi lever i, eller hvordan menneskelige eksistensielle spørsmål manifesterer seg rundt oss. Underholdningsverdien er selvfølgelig avgjørende, men heldigvis kan den underholdningen komme fra mange ulike kilder, og av og til er det den bitende samfunnskritikken, den subtile filosofien eller den overbevisende kontemplasjonen som gjør at vi opplever noe interaktivt slående, noe vi ikke har sett før.

Disco Elysium, Terra Nil, Celeste - det finnes mange spill som klarer å forene vidstrakte fortellinger med noe på hjertet med tilfredsstillende spillopplevelse, og selv om The Stanley Parable kanskje ikke helt klarer å legge frem et like overbevisende spillrammeverk som de nevnte titlene, fikk det oss i sin tid til å tenke på interaktivitet, på hvordan vi lytter til spillet, og hvordan det etter hvert reagerer på våre handlinger. Nå prøver flere av nøkkelpersonene bak The Stanley Parable, deriblant skaperen Davey Wreden, å gjøre det samme igjen: å skape et spill som underholder samtidig som det etablerer en fortelling som provoserer, pirrer og prøver å presse oss ut av komfortsonen vår.

Wanderstop er navnet på spillet, som har hentet sitt navn direkte fra et fantasifullt tesalong i en liten lysning i en fortryllet skog der sære karakterer fra nær og fjern havner av mystiske grunner. Det gjør også du, en fighter ved navn Alta, som etter et stort sammenbrudd ender opp på en benk ved siden av Wanderstop -eieren Boro. Alta er sønderknust, og innrømmer både overfor Boro og seg selv at livet hennes frem til nå ikke er bærekraftig, at personligheten hennes er i krig med seg selv, og at det tapper henne for krefter. Hun har angst, hun har stress, og hun vet ikke hvordan hun skal gå tilbake til livet som en slags fantasi-gladiator hvis eneste eksistensberettigelse har vært å beseire den neste motstanderen. Her i lysningen, gjennom relativt hverdagslige og monotone oppgaver, må hun gjenvinne roen, omprioritere og finne seg selv. Det er en svært introspektiv reise som ikke defineres av store ytre hendelser, men snarere av hvordan Alta, litt etter litt, setter seg selv sammen igjen etter å ha falt fra hverandre.

Og det er egentlig hele poenget med Wanderstop, både spillet og tesalongen. Karakterene du møter, og du selv, kommer dit for å finne fred, og dette manifesterer seg i spillets helt grunnleggende struktur. Hvis du trodde at spillet skulle utvikle seg til en sofistikert livssimulator, må du tro om igjen. Wanderstop er gjennomgående svært enkelt, og både det å brygge te, avle frem bedre planter som gir tilgang til nye smaker, og det å holde butikken ved like er enkelt, og til å begynne med til og med litt forvirrende i sin enkelhet. Man venter hele tiden på at spillet skal åpne seg, at en kompleksitet skal dukke opp, men selv om spillet naturligvis har systemer som utvides gradvis, forteller Wanderstop deg flere ganger at du som Alta bør prøve å finne ro i monotonien, i den gjenkjennelige loopen. Boro foreslår faktisk flere ganger at du lager deg en kopp te og setter deg et sted i lysningen, og når du gjør det, begynner tankene til Alta å vandre.

Det er helt gylne øyeblikk her, der roen som skyller over Alta virkelig smitter over på spilleren. Der du plutselig ser på de fargerike greinene på trærne som svaier forsiktig i vinden på en annen måte, der det enkle, men effektive lydsporet har en annen kraft over deg, eller der varmen fra den knitrende peisen i stuens første etasje nesten kan kjennes på hendene dine. Det er i disse øyeblikkene Wanderstop virkelig kommer til sin rett.

Dessverre blir det etter hvert lengre og lengre mellom disse introspektive oasene, ettersom sinnet begynner å hige etter systemer som tilbyr litt mer interaksjon, mer innflytelse fra spilleren, og kanskje viktigst av alt, mer personlig tilpasset prat. Du har et kamera, ja, og du kan ta bilder og plassere dem i rammer rundt om i salongen, men selve livssimulator-rammeverket består først og fremst av å brygge te til karakterene som vandrer inn i lysningen, og med tanke på at brygging av te ikke utvides eller endres, sitter du fast med de faktiske hverdagslige oppgavene spillet gir deg.

Ja, det finnes øyeblikk der du slipper deg løs, men det er verdt å nevne igjen at dette spillet også må være en effektiv livssimulator, og det mangler systemer, allsidighet og personlighet for å engasjere spilleren, for det blir rett og slett litt for kjedelig i lengden. Selv om det å kjede seg kanskje er et subtilt hint om at det å kjede seg er en del av poenget... Det er et slags terapeutisk aspekt, men samtidig er dette også et spill, et spill som lett kan ta 12-15 timer å fullføre, og det trenger mer kjøtt på beina for å få den reisen til å føles mer tilfredsstillende.

Når det er sagt, får Wanderstop generelt sett nesten alt det grunnleggende riktig. Spillet har en enkel, men vakker estetikk som fungerer hele veien, og viktigst av alt, manuskriptet er fantastisk. Det er synd at stemmeskuespillet er så utrolig sparsomt og begrenset til en håndfull scener. Vi får aldri høre alle de sprø, bisarre karakterene. Det er ikke noe galt med manuskriptet, men et mer livlig lydbilde hadde vært ideelt for å gi hver karakter en litt mer minneverdig personlighet.

Jeg skulle ønske at Wanderstops faktiske spillelementer hadde fått et ekstra strøk maling, litt mer fokus. Det er ikke det at jeg forlanger at spillet skal prioritere annerledes enn det gjør, men selv om du forelsker deg i den terapeutiske, rolige og introspektive atmosfæren, vil du sannsynligvis ende opp med å kjede deg før rulleteksten er over, og det er synd.